Månedlige arkiver: april 2012

Om jeg gruer meg til i morgen? Da terroristen skal i rettsalen? Da vi skal rippe opp i gamle sår? Sår som absolutt ikke har grodd? Ja. Det gjør vondt. Og jeg er bare en vanlig tilskuer til sirkuset. Jeg mistet ingen. Jeg er en av de som skal bidra til mer åpenhet, mer demokrati. Jeg er en av dem som skal lytte, se og lære. Jeg er den som skal forklare for mine barn hva som skjer og hva som er rett og galt. Jeg er nervøs. På en merkelig måte. Terroristen som i mine øyner en konspirasjonsteoretiker som rett og slett har gått for langt. Han gikk over streken og tilregnelig eller ikke, kan vi alle enes om at det er en gal manns verk. Og det som skremmer meg mest er det faktum at han ikke er alene. Det finnes tusenvis av mennesker med samme virkelighetsbilde som ham. 

Av en eller annen merkelig grunn, er det tegneserien Pinky and the Brain som dukker opp i hodet når jeg tenker på terroristen. Kanskje for at jeg trenger å latterliggjøre ham litt. Vi har alle våre måter. Siden humor og hendelsen 22.07 ikke har mye til felles, er det personen terroristen jeg trenger å latterliggjøre. Mulig det klinger feil i så mange ører. Men jeg tenker altså på han som den lille rotten i tegneserien. På den måten slipper jeg litt av den kvalmende følelsen som brer seg i kroppen når fjeset dukker opp i media. Selvgod. Høy på pæra og helt uten evne til å se verden gjennom andre øyner enn sine egne. Og av en eller annen grunn tenker jeg også på Houston S. Chamberlaine, kulturfilosofen. Stormannsgalskap er også ord jeg bruker i tankevirksomheten. Jeg bruker ikke mye tid på å hate terroristen. Jeg hater derimot handlingene hans. Han har tatt 77 liv, men ødelagt flere tusen.

Jeg tror på det norske rettsystemet. Jeg føler at jeg ikke har noe annet valg enn det. For det er den sikkerheten vi har. At systemet har feil og mangler må man regne med. At også uskyldige mennesker blir dømt er forferdelig. Men rettsstaten Norge har dette systemet og det er det som skal holde terroristen unna gatene, rett og slett. Jeg kommer til å følge saken, uten filter. Dels for at det er noe som uansett kommer til å skrive seg inn i historien og dels for å lære. Og kanskje også for å bli mettet. For å ta del av noe av det stygge i livet. For å se at systemet fungerer, til tross for at dette er noe vi aldri har opplevd før. Jeg vil se ham straffet. Selv om jeg har et bilde av terroristen i hodet, der han uansett hva som sies vil virke uanfektet. Jeg ser ham foran meg, sitte å småle. Fnyse litt. Riste på hodet. Uten evne til å ta til seg noe. Klart terroristen har en diagnose. Men selv folk med diagnoser kan gjennomføre vel planlagte oppdrag. Jeg leste et sted, uten at jeg finner det igjen, at noen påsto at terroristen var smart. Altså som i høy IQ. Noe jeg har vanskelig for å se for meg. Hans ord i “manifestet” er alt for mye kopier og lim inn, noe en fireåring ville klart. Jeg har ikke lest hele, det interesserer meg ikke, men jeg er vel som mange andre. Ønsker å forstå.

I starten ville jeg ikke skjønne. Jeg ville bare gråte og glemme. Nå klarer jeg å skille de vonde følelsene, med de praktiske. De som forteller meg at det er kunnskap å skjønne. Kunnskap til å forhindre at noe lignende skjer igjen. Jeg tror ikke at jeg kan redde verden på den måten, men jeg tror at vi alle kan bidra med noe. Jeg vil følge med for å se ham få sin straff. Rett og slett. Det er den siden av meg, den som vil ta hevn. Som ønsker å se ham i gapestokk. Men han ville nok vært uanfektet av selv en gapestokk på Egertorget. Jeg klarer ikke å se for meg at hans eget korthus noen gang skal rase sammen. Vi, som sitter å ser på ham klarer nok ikke å skjønne hvor solid hans tenkegang er inni hodet. Jeg kan tenke meg at det er noe av det vi vil oppleve som mest frustrerende. At han ikke bryr seg, at han ikke evner empati.

Terroristen kommer til å gå rett inn i historien. Han kommer minnes i mange år fremover. Ikke på en god måte.  Jeg tenker at jeg vil se ham råtne i et mørkt hull. Ingen straff vil uansett få gjerningene ugjort. Jeg håper han vil regnes tilregnelig. At han til syvende og sist blir idømt 25 år pluss forvaring. Skulle utfallet bli annerledes og han igjen blir utilregnelig så må jeg, vi stole på at han får en dom på seg som holder ham innesperret for resten av livet. Hva skal han ut igjen å gjøre tenker jeg. Men skulle man måtte ta en tredje runde med tilregnelig, utilregnelig ville hele rettsaken bli en farse. Jeg kan innrømme at jeg føler at det er litt farse allerede. Hvorfor man i alle dager setter to psykologer på saken og ikke fem eller ti fra starten av er for meg en gåte. Men så har vi jo aldri hatt en slik situasjon i nyere tid. Dette er nytt. Stort. Og ubehagelig. Alle sitter med samme ønske. Vi ønsker at dette aldri hadde skjedd. Jeg er hverken psykolog eller jurist. Jeg er en del av massen, som sitter med tanker og funderinger på hva som er straff nok.

Terroristen får sin oppmerksomhet. Det er ikke til å unngå. Men det blir i en intensiv periode. Han må leve på denne oppmerksomhets-tiden en stund. Han vet nok at han ikke blir glemt. Han er nok heller ikke i stand til å skjønne hvor mye vi misliker handlingene hans. Han ser det nok, men det går neppe inn på ham.

Lippestad og hans assistenter har nok en stri jobb. Det står respekt i jobben de gjør. Alle har rett til et forsvar. Det er en av sikkerhetsventilene i norsk rettsystem. At det hele til tider virker litt sirkus er nok bare å regne med. Det er jo en klovn som står tiltalt. En klovn med stormannsgalskap.

Du trenger ikke å være enig. Jeg hadde bare alt for mange ulike tanker i hodet. Jeg fungerer best når jeg får satt dem ned i ord. Jeg er uansett bare Kari Nordmann, nedi gata i denne sammenhengen. Heldigvis.

Det finnes mennesker som ufrivillig, tilfeldig og helt frivillig dukker opp i ens liv og setter spor. Noen ganger møter man mennesker man ikke har så mye til felles med, og heller ikke kommer til å ha i livet sitt over tid. Men de forskjellige sidene man kan oppdage hos hverandre vil likevel sette sine spor. Man lærer noe av noen og bruker det som referanse for andre ting, videre i livet. Jeg hadde for eksempel en stefar jeg ikke hadde mye til felles med men han fikk meg til å innse at jeg er sterk og selvstendig. Jeg skulle ikke være som ham mot mine barn. Styrken til å være meg selv kommer blant annet fra ham. 

Min mor er den kvinnen som har satt flest spor. Hun har så lært meg å være voksen, ta ansvar og se konsekvenser.. Hun laget grunnpakken. Hun setter fortsatt spor. Hun preger meg. Det er hun jeg ringer når jeg gråter. Eller når jeg vil le. Mamma er bestandig der. Det er hennes jobb. Hun bruker i alle fall si at det er det. Hun har satt meg til verdenen og er pent nødt til å lytte å komme med råd. Det gir henne også retten til å si hva hun tenker. Og ikke putte bomull rundt tungen før hun snakker. Når jeg sier at min mor er klok. Mener jeg det. Jeg er også stolt over henne. Styrken hennes og den enorme kjærligheten hun viser meg og menneskene rundt seg. Likevel, selvstendig, fri og egen.

Svigermor. Vel. Jeg har ingen svigermor lenger. Men jeg har hatt. Jeg var 17 når hun kom inn i mitt liv. Jeg trengte noen. En voksen. Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16. Man er vel ganske voksen da. I sitt eget hode i alle fall. Men hun har gitt meg selvsikkerheten. Min evne til å tro på egen styrke. Selv om jeg 15 år senere falt rett sammen, så var det en grunnleggende styrke i min kropp som fortalte meg at dette klarer jeg. Jeg er sterk. Og jeg var så utrolig trygg på at en dag ville alt dette være over. Svigermor plukket frem sider i meg jeg ikke visste jeg hadde. Selv om vi ikke var så enig hele tiden så hadde vi nok et stabilt bånd. Selvsagt mister man det etter en skilsmisse. Likevel har hun vært med på å forme den voksne personen jeg er idag. Kostet litt å innrømme det etter alt som har skjedd, men plutselig så vet man det bare. At alt hun har sagt og gjort, er sagt og gjort med kjærlighet.

Mannen. Også noe jeg ikke lengre har. Men hadde veldig lenge. 15 år hadde vi sammen og selvfølgelig har vi formet oss sammen. Han har vært den trygge og stabile helten i hverdagen som ga meg styrke og mot å gå gjennom en grå hverdag. Han som lærte meg at svaret på irritasjon nødvendigvis ikke trenger å være sinne. At man noen ganger kan snakke rolig uten å rope. Han lærte meg at det går an å være tålmodig. Sammen opplevde vi jo kjærlighet også og om det er noe jeg har lært av det, er det jo faktisk at kjærlighet finnes. At det er mulig å føle en trygg varm kjærlighet.

Vennen. Som støtter. Som får deg å tenke som også viser at “forskjellig” kan være bra. Som får deg å le, trives og tenke. Diskutere. Og lære. Uforpliktet. Som når du er lei deg, legger en arm rundt deg og sier, jeg er her, når du vil. Det gjør deg tryggere i hverdagen. Om man vil, kan man lære noe hver dag. Kanskje om sommerfuglene flyr til syden på vinteren, eller hvilken skuespiller som spilte i den filmen. Vennen som sparker deg i baken når du er treg. Men som likevel er glad i deg. Selv når du er gretten. Nesten hver dag kan man via impulser, reaksjoner hos andre lære sg noe om hvordan man oppfatter verden.

En gammel mann. Som forteller historier fra tiden som var. Som lærer deg forskjellen på nå og da. Forteller deg hvor godt liv vi lever idag. Fortsatt med glimten i øyet. Den gamle som sitter på så mye kunnskap, et liv fylt til randen av spekulasjoner, tanker og ideer. Han smiler når han ser unge mennesker. Han vet nok noe de ikke vet. Kanskje forteller han ikke alt heller. Man ser det leker i øynene hans når han ser oldebarna. Han henter frem dampmaskinen og setter nesten fyr på kåken, i et ivrig forsøk på å gjenskape noe fra sin egen barndom. Den gamle mannen og det lille barnet. Litt redd for lyden som durer og røyken som oser. Og man ser at det er en felles glede. Og jeg står å ser på. Glad for at han fikk muligheten å fortelle noe videre. Tryggheten som vokser i meg at det er en tid for alt. Arv. At generasjoner går videre. Det er godt å se.

Spor. I nysnø kan du jo tråkke i et ukjent menneskes spor. Ofte lurer jeg på hvem som gikk der før meg. Denne gjorde meg jo en tjeneste, uten at han, hun var klar over det.

Læreren.  Jeg har hatt så mange fantastiske lærere på skolen opp igjennom årene. Så mye kunnskap, klokskap. Viljen til å lære ut. Lærere som har hatt trua på meg. Som har støttet gjennom spisevegring, mobbing. Lærere som har sagt fra, blitt sint og reagert på feilaktige handlinger. Som lærte meg å stå opp for det jeg tror på. Integriteten. At jeg har rett å si nei. Min religionslærer, som skjønte at jeg trengte snakke med en prest når de store spørsmålene kom. Som ga meg full aksept for at jeg ikke kunne konfirmere meg. Som sa at vil du ikke, eller kan du ikke tro på Gud, så lar du være. Men det er lov å angre seg. Om å ha trua på seg selv. Lærere er en viktig del av hverdagen. De beste lærerne glemmer du aldri!

Føler vel at det er på sin plass å nevne psykologen i mitt tilfelle. Vi hadde et nære bånd, hver dag over lang tid. Et fantastisk menneske. Jeg blir glad og sterk av å tenke på henne. Hvordan hun lærte meg å takle autoriteter. Hvordan styrken man ikke tror man kan finne igjen, faktisk aldri forsvant. Hun fikk meg å tenke og akseptere at vi er ulike individer. Med rett å takle livet på hver vår måte. At man er ansvarlig for sitt eget liv. Og at man skal kunne gå oppreist gjennom uventede ting i livet. At samme hva som skjer, må man tenke på de gode tingene. Det som var bra. Møter du sorg, får du takle det på din måte. Men man må også bestemme seg for hvor lenge man skal få være lei seg før men begynner å se fremover, oppover. Det er det bare du som vet. Du har også selvbestemmelsesrett.

Jeg er takknemlig for at alle disse og mange fler mennesker er en del av livet, eller har vært en del av livet. Tar man disse sporene de har satt og blander med mine særegenheter, så har vi meg da. Og jeg er glad for at jeg er jeg. På godt og vondt.