Månedlige arkiver: februar 2012

Fotspor. Hvorfor man i det hele tatt skal tråkke i noens fotspor er jo åpenbart. Man trenger ikke å fylle dem, men det er trygt, at noen har gått der foran deg likevel. Denne uken, har jeg i grunn bare prøvd tråkket i mine gamle fotspor. De jeg satte den gangen jeg bodde her. Men nei. Jeg føler ikke at denne Fjellbygda er min lengre. Jeg finner rett og slett ikke mine gamle fotspor. De er visket vekk, snødd over eller rett og slett krafset over av andre mennesker, og meg selv. Mye meg selv. Kanskje bare meg også, for alt jeg vet.

Det er vakkert her oppe. Og jeg kjenner fortsatt mennesker her. Som blir glade for å se meg, på samme måte som jeg smiler når jeg går på dem. Vi stopper opp, tar en prat og kanskje en øl. Jeg forteller om mitt og de om sitt. Vi smiler. Og de er nysgjerrige på hva jeg har tatt meg til de siste årene. Men jeg har mistet det sterke fotfestet. Jeg har mistet røttene og jeg kan innrømme først som sist at det er tungt å oppdage at du har det. At man ikke hører hjemme noen steder.

Barna mine, er min identitet. Jeg har vært mor siden jeg var 20 år gammel. Det er meg. Og enda det har gått noen år siden jeg ble “alene” (enslig er et forferdelig trist ord) så er mor den rollen jeg føler er min. Nå har de fått vinterferie også her og jeg velger å ta noen dager med dem nå, for at jeg kan og vil. Men all den tid jeg ikke er sammen med barna er jeg bare halv. Som mange av dere vet er det jeg selv som har valgt å flytte, en historie som er lang, men det var altså en nødvendig prosess. Vi kan kalle den selvbevarelsedrift.

Nå valgte jeg å prøve å besøke Fjellbygda litt lengre enn vanlig. Jeg trodde jeg var klar for den utfordringen. Det er jeg altså ikke. Jeg føler nok at den river ned mer enn den bygger opp. Den tryggheten jeg føler over mitt eget liv på Østlandet, forsvinner nesten helt når jeg er her oppe i så mange vonde minner. Likevel, så fort jeg tilbringer tid med noen av barna, er jeg trygg igjen. Men når jeg er bare meg, kjenner jeg på denne usikkerheten. I sær på dette å møte mennesker jeg faktisk ikke ønsker tilbake inn i livet. Det er ikke noe sinte følelser lengre, bare en konstatering, at dette livet her oppe ikke er mitt. Disse menneskene har ikke lengre en naturlig del i mitt liv, på samme måte som jeg er fjernt fra deres. Jeg vil kunne tilbringe tid her oppe innimellom. Jeg tror jeg vil det i alle fall. Men om det skal koste meg så dyrt hver gang så er det kanskje ingen vits? Vinninga går opp i spinninga?

Jeg har hatt flotte dager her, ikke tro annet. Men det er altså noe mer. Jeg forandrer meg. Jeg er et helt annet menneske her oppe, enn det jeg er hjemme. Og hvorfor?

Det er nå åtte måneder siden jeg sluttet med antidepressiva. Livet med disse pillene må sies være enklere enn uten. At jeg trekker inn disse, er i alle fall for at de som vet litt om slike medisiner, vet hva de gjør med deg. Det er man spesielt klar over om man har klart å slutte med dem. Jeg er ikke lengre beskyttet på samme måte som før og det merkes altså godt. I sær når mennesker kritiserer min avgjørelse om å flytte. For det gjør de. Og kanskje er det dette som svir mest og får meg til å ta til tårene mens jeg skriver dette. At jeg denne uken har skjønt at mange, sitter med tankene om at jeg er en smått dårlig mor. ” – Det der var vel ingenting å bli sur og flytte for”  er en setning jeg har hørt noen gange i løpet av denne uken. Pekefingermennesker. Som tror seg vite bedre. I en tryggere omgivelse, som for eksempel hjemme på Østlandet ville jeg kunne gitt et tryggere svar. Her oppe blir jeg svakere.

Jeg har i alle fall fått meg en tankevekker. En ganske stor. Det handler om å ta tak i sitt og bygge videre på¨de valgene man har tatt. Jeg mistet mye etter skilsmissen, men åpenbart har jeg vunnet mer. Jeg vant selve livet.  Mine følelser. Så kanskje skal jeg bare være glad for at jeg føler noe mens jeg er her oppe. Jeg ser på hva mine barn har. Jeg er glad for at de har en trygg familie. Jeg elsker dem jo. Men det er for nære å sitte her å se på det. Her kan jeg nok lett falle tilbake i gamle spor.

Det har vært viktig for meg å prøve meg på denne uken. Kanskje for å skjønne selv at jeg tok riktig valg. Kanskje sier det litt om forskjellen på mennesker fra ulike landsdeler. Det sosiale spillet på små steder er noe helt annet enn på mer sentrale steder. Lover. Her er man født og oppvokst med hverandre. På godt og vondt. Er ikke noe galt i dette, men det finnes fler pekefingermennesker på bygda, enn i byene. Jeg må også tillegge at de fleste timene her, denne uken har jeg vært sammen med bekjente som også er på besøk her oppe. Mennesker som gjør meg glad. Men innimellom, dukker det opp noen spøkelser fra fortiden og er nysgjerrig på hvordan jeg kunne flytte fra hus og unger, på DEN MÅTEN!

Jeg er nok litt skuffet. Men ikke overrasket. Selvsagt ringte jeg til mor. Det gjør jeg bestandig når livet trekker meg nedover. Mamma er og forblir min sten i livet. Min trygge fjellside. Hun fortalte meg rett ut hva jeg skal gjøre med “rotløsheta” jeg føler. Jeg evner å lytte til min mor. Hun er en klok mor. Vakker og klok.

Ja så var det igang igjen da. Tredje tirsdagen i februar, hvert år er det altså martna på Røros. Tusenvis av mennesker som besøker den gamle Bergstaden. Og det er en helt spesiell stemning. Selv har jeg i de 16 årene jeg har vært med på Rørosmartnan de aller fleste gangene stått i kulissene. De siste årene som kokk. Gjestene skal ha mat, må vite! Årets Rørosmartna åpnet altså igår, den 21.02.2012. Aldri før, har jeg sett så mye mennesker, aldri før har nok Malmplassen vært fullere. I knall solskinn og ny hvit snø, viste Røros seg fram på sitt vakreste.

Selv tjuvstartet jeg allerede mandag, sånt som skjer. Men det var altså igår som var åpningsdagen. Jeg og datteren sto helt øverst og fikk med oss hva som skjedde via storskjermer. Teknologien har selvsagt nådd denne fjellbygda. Alle skal få. Underholdning i form av sang og musikk og selvsagt litt dans. Mens vi venter på at fôr-bønder skal paradere inn over Malmplassen. Så er det igang da. Vi bestemte oss for å gå nedover før Martnasåpninga var helt ferdig, og allerede da var det tykt av folk i de trange gatene Bergmannsgata og Kjerkgata.

- Men mamma, om det er fullt her nå hvordan i hele verden skal de tusenvis av menneskene som er der oppe fortsatt en gang få plass?

Røros har to hovedgater. Enveiskjørt, den ene opp og den andre ned. Men dette er så klart regler som gjelder bil. Ikke gående mennesker. Så det resulterer selvsagt i “sild i tønne”. Men så er det vel litt av sjarmen da. De fastboende holder seg i stor grad unna gatene og enkelte reiser faktisk vekk denne uken, om de kan. Det blir for mye. De fastboende, Rørosingene, ja det er jo de som er selve fundamentet i Martnan. De som jobber og står på nesten døgnet rundt for å tilfredsstille de som har tatt turen til Røros. Hadde det ikke vært for den gemene Rørosing, ville det ikke blitt stort ut av det hele.

For nordmenn flest er det forestillingen om fjell, snø, felespilling og bakgårder med liv som er attraksjonen. Vi har er litt romantisk bilde av hva vi skal få oppleve og det er også dette Rørosmartnan spiller på. Og lykkes! Turistene får opplevelsen av å tre inn i en annen tid. De fleste jeg snakker med som har opplevd martnan, sier at det er stemningen som er så spesiell. Og selv om jeg syns det er alt for mye folk, et jeg helt enig. Jeg er vant til å stå bak i kulissene, men i år får jeg altså oppleve den samme stemningen. Jeg skjønner godt at folk koser seg “glugg ihjel” i Martnan.

Gatene er ikke bare full av folk på besøk. Det er jo selvsagt kremmere oppover de trange gatene. Med all verdens krimskrams. Det er sirupskaker, elgpølser, skjærefjøler i tre. Sukkerspinn og Vadmelsklær. Håndverk, hatter, luer og verktøy. All verdens kopier av t-skjorter og vesker. Grillhytter og badestamper. Innimellom handelsboder finner vi matboder, hjortekjøtt i pita, elgburgere, fiskekaker, hjemmelagede slike så klart. Lavvo med middagsservering, alle rettigheter og glade besøkende som kanskje har tatt med seg fela si for å slå en trall.

I bakgårdene, (til husene det faktisk bor folk i, selv om enkelte besøkere tror det er utstillingshus) er det er yrende liv. Kafé og musikk, noen tar seg en dans og karsk-føringen er vel rimelig høy. Pelsfaktoren også. Om det så snør kattunger bruker man pels.

Butikkene har “Martnastilbud” og det er lov for selv en skeptisk Rørosing å gjøre et kupp. Men igjen. Den gemene Rørosingen er enten på jobb eller stikker på hytta. Mulig han kryper ut innimellom for “å ta seg en fest i Martnan”  På Doktortjønna, litt utenfor “sentrumskjernen” kan du ta deg en tur med Rudolf. Og like ved Doktortjønna ligger Martnashallen. Og utenfor den ligger også Tivoli. Ja, du leste riktig. Uansett antallet minusgrader, kjører vi altså karusell på vinteren. Det hører med.

Nå er klokken snart 12. Det er klart for middagsdans i Sangerhuset. Der spellmannslag gnikker opp til dans og lokalet er varmt og svett og ikke minst fullt. Idag er det Glåmos Spellmannslag som står for musikken og temperaturen og martnas-gleden blir nok omtrent like høy!

Også idag skinner solen fra klarblå himmel. Det er på tide å komme seg ut. Klokken ett idag er det konsert med Dueling Banjos, artig musikk med en øl til tenker jeg. Det er mye som skjer. Man får ikke med seg alt, men man kan prøve.

Så da begir jeg meg ut i en ny dag. Dag 2 i Martnan.

Jeg er 35. Trettifem. Når jeg leser det, eller sier det høyt tenker jeg at jeg er gammel. Jeg leste en stillingsannonse idag på finn. “Søknad med kort CV m/bilde” sto det og instinktivt slo jeg annonsen fra meg. De vil ikke ha ei dame på 35, de vil ha ei berte på 22, som er pen og kan være ansiktet utad. Mitt hode fortalte meg straks at her teller ikke mine fire ganger A, eller min lange erfaring i serviceyrket. Jeg følte meg rett og slett ikke god nok. 

Det var altså et snev av dårlig selvtillit som slo meg. Jeg har ikke noen issues med mitt eget utseende, jeg er nok en helt vanlig Kari Nordmann. Men dette handler om hvordan jeg føler meg og hvordan jeg tenker. Kanskje litt snurt på meg selv, siden dette faktisk var en jobb jeg kunne tenke meg å søke, men føler at jeg ikke passer inn.

Etter en kort spørrerunde på Twitter, skjønte jeg fort at en arbeidsgiver som faktisk ber om bilde, vil sortere ut enkelte søkere på en slik måte. Enten kan det handle om at de vil ha “hvite nordmenn” eller så er det for at de ønsker ei berte. Denne sorteringen av det ytre, skremmer meg litt. Kanskje er det mer en prinsippsak for meg. Jeg ser for meg at to helt like kandidater til jobben, vil til syvende og sist gå på hvem som ser best ut. Kanskje blar man gjennom de 100 søknadene man får, ser på bildet først, legger unna de som “ikke passer inn” og så leses CV.

Siden jeg selv har jobbet som sjef, har jeg naturlig nok også gått gjennom noen ansettelseprosesser. Både i serviceyrket og på kjøkkenet. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke én gang tenkte på hvem som “så best ut”. Jeg søkte litt rundt og finner en god del serviceyrker på finn, der man oppfordres til å sende inn bilder. Også som kokk. Og går man ikke da muligens glipp av noen søkere spør jeg meg da? Som i aller høyeste grad er dyktige mennesker, men som ikke søker, for at de vegrer seg for å sende inn bilde?

Er det ikke litt trist at vi er så overfladiske? At samfunnet prøver å forme oss til å bli vakre og vellykkede mennesker. Om å se bra ut. Eller handler det kun om at jeg selv har dårlig selvtillit? Jeg har en CV med bilde liggende. Jeg kunne brukt den, men når det står at de vil ha bilde, så tenker jeg altså mitt og nei, jeg vil ikke jobbe for noen som er så fokusert på det ytre. Det er da minst 100 andre verdier hos et menneske som bør gå foran. Så jeg tillater meg å bli litt kjerring og pryd. For at det for meg er en prinsippsak at man har en høyere menneskeverdi, som går utenom hvordan man ser ut.

Det er ikke lett å få en jobb man ønsker i Oslo og andre storbyer. Hundrevis av søkere og man skal som kjent “skille seg ut” eller kjenne noen. Noen sier man skal ringe først og stille intelligente spørsmål, andre mener kjemien på intervju er viktigst. Du kan google “få drømmejobben” og det ligger tusenvis av tips og triks for å lande denne drømmejobben din. Men om det stopper opp på grunn av hvordan du ser ut, er det uansett helt håpløst. Da hjelper ikke erfaring, kjemi, utdannelse og gode referanser. Frustrerende tanke! (Man bør jo selvsagt ikke kle seg i joggebukse og Uggs, og/eller komme bakfull på intervju)

Jeg har ennå ikke søkt mange jobber i mitt liv. Jeg må si at jeg er en smule nervøs. Jeg er jo fra et lite sted, der man får jobb for at du kjenner noen som kjenner noen, eller har en utdannelse få andre har. Sånn er det på bygda. Det er et helt annet konsept i store byer, såpass har jeg skjønt. Men det er også i byen du har en mulighet å få jobbe med det du ønsker. Mangfoldet er større her enn i ei lita fjellbygd. Men det er så klart fler om beinet her.

Jeg er jo selv fullstendig klar over at jeg for riktig arbeidsgiver ville vært et kupp. Vi har alle egenskaper som er sammensatte og får oss til å fungere/reagere på en viss måte i ulike sammenheng. Jeg vet da hva jeg er god på. Er jo ikke blitt 35 år uten å ha plukket opp mine bra egenskaper. Jeg vet også hva jeg er dårlig på. Så jeg er også veldig klar over hvilke jobber jeg ikke skal ha. Og når jeg så ser en jobb som skulle passet meg perfekt, og det blir punktert av at de kanskje “ønsker å ha noe fint bak skranken” så blir jeg litt nedstemt. At noen foran erfaring, vil sette utseende.

Jeg velger å tro at dette sier mer om dem, enn om meg.

Det er Valentines idag. Vakkert, ikke sant? En dag å feire kjærligheten. Heise flagget og dele ut hjerter. Kommersielt roper du. Kliss roper jeg. Handelsstanden blomstrer. Nordmenn handler for millioner kroner, vi elsker rett å slett å feire. Og idag, ferier vi kjærligheten. Selv må jeg innrømme at jeg blir smått uvel av den overdrevne hjerte-meg-hit-og-dit. Men det er selvsagt for at jeg ikke har kjæreste. På den andre siden, har jeg aldri likt denne dagen, ikke en gang når jeg var gift. Det er noe med at jeg syns man skal være litt forelsket hver dag. Om ikke i et annet menneske så kan man da være litt glad i de rundt seg.

Min største kjærlighet i livet er barna. Det er en selvfølgelighet. Hver kveld har jeg en av dem på tråden.

- Hei mamma, jeg ville ringe for å si godnatt! ¨

-God natt snuppa, hatt en fin dag?

Vi småprater litt.

- Å så… älskar jag dig!

- Å jag älskar dig!

Hver eneste kveld. Det varmer like mye hver kveld.

Uansett hvor jeg befinner meg, har vi disse samtalene. Så jeg kan med hånden på hjertet si at dette, dette er min aller største kjærlighet.

Første gangen jeg var forelsket, gikk jeg i andre klasse. Hadde nettopp flyttet fra Oslo til Sverige. Han hette Matthias. Han spurte sjanse på meg og vi ble sammen. (Neste gang han dukket opp i mitt liv, mange år senere, var når jeg leste i et sladre-blad fra Sverige at han var gift, med en mann.) Så ble det Fredrik. Fredrik ringte meg hjem og fortalte at i morgen skulle han ta med seg “chips” på skolen. Vi kunne gå opp i skogen å dele, ham og jeg. Husker godt det var en stri jobb å forklare meg hva “chips” var. Jeg husker egentlig den telefonsamtalen veldig godt. Dagen etterpå, skulle det vise seg at “chips” er potetgull. Som vi delte der oppe i skogen, mens ingen så oss.

I fjerde klasse, hadde jeg bytt skole igjen. Jeg hadde ingen kjæreste i fjerde klasse. Jeg var ganske mobbet gjennom hele året. Min fire år eldre bror hadde fortalt hele skolen at jeg tisset meg ut, ennå. Pissråtta var ordet og jeg kan vel trygt si at det var godt å bytte skole.

Mellomtrinnet var et hav av skoledisco, små kjærlighetshistorier, erting og det som hører til. I åttende klasse flyttet jeg igjen. Det var også i åttende jeg ble skikkelig forelsket for første gang i mitt liv. Anders. Han kjørte moped og var høy og mørk. Det kriblet i hele kroppen når han tok i meg og forelskelsen var total. Dere vet, når man blir varm i magen når man ser noen? Når man gir hverandre disse blikkene. En tenårings-forelskelse kødder man ikke med. Det er alvorlige greier. Vi gikk nok litt av og på, meg og Anders. For jeg husker at det var en Marcus og en Micke og et par andre innimellom. Dessverre ble det aldri noen Magnus, dere vet han med brillene og som bare tøyset og lekte narr. Han kvittet seg nemlig med brillene etter noen år og er idag så forbaska pen at jeg blir helt til meg. Alle skoler har vel en sånn.

Videregående. Jeg flyttet hjemmefra. Et nytt liv, en ny æra. Det var en Thomas om jeg ikke husker helt feil. Og et par andre. Men ved 17 års alder, skulle jeg altså møte mannen i mitt liv. Alt for tidlig selvsagt, men hva skal man gjøre? Det var jo kjærlighet. Kjærlighet i nærmere 15 år faktisk. Kom mye godt ut av de årene. Men best av alt, bortsett fra minner om en forelskelse intens og deilig, er altså de tre barna vi fikk sammen. Kjærligheten til barna, fyller mitt liv.

Én mann har jeg møtt etter ekteskapet, som jeg ble forelsket i. Ferdig snakket.

Valentine. I Sverige heter det “alla hjärtans dag”. Det er lov å feire den om du vil. Kommersiell eller ikke. Når jeg ser hva jeg har skrevet, innser jeg at det ikke har vært veldig mange forelskelser i mitt liv frem til nå. Men jeg husker dem. Det er godt å huske tilbake på gode minner. Jeg sitter med et smil og tenker på mitt første kyss, som ikke var med noen av de nevnte.Det var i sjuende klasse. Under en gatelykt, i et veikryss, midt på vinteren. Frosne neser, men varme lepper mot hverandre i et (utrolig) vått kyss.

Jeg har kysset noen frosker etter det. Idag, som voksen er jeg ikke så veldig glad i kyssing. Med mindre jeg er forelsket. Og det er jeg altså sjelden. Om jeg er redd for å satse? Det vet jeg ikke, må jo først ha noen å ville satse på. Men jeg orker bare ikke denne “datingen” det er utrolig slitsomt. Jeg tror også at en viss “karma” oppsøker en. De menn jeg tiltrekker meg, er de mennene som heller ikke er særlig hypp på forhold. På dating-sider er det én seriøs mann, per ti seriøse kvinner leste jeg et sted. Menn er ute etter bekreftelser på at de er attraktive sto det videre. Jeg tør muligens innrømme at jeg selv liker bekreftelsene bedre enn et eventuelt forhold. Når jeg tenker meg om. Ouch! Den kom brått på. Uansett, på nettdatingsider er det flest damer som leter etter seriøse forhold. Det var det jeg ville frem til. (Finner ikke artikkelen jeg leste) Hadde vært fint med innspill på dette.

Men elsk mer. Har du ikke kjæreste idag, kan du jo bruke dagen til å gi de rundt deg gode ord. Syns du dagen i seg selv er tøv, så skjønner jeg den.

Buss och Kran!

Er det bare jeg som blir fysisk kvalm av at leger skriver ut p-piller til jenter som er 12 år? Er jeg pryd og naiv? Selv har jeg to døtre. De er 10 og 15. Under seksuell lavalder, ja. Kua har heller ikke glemt at hun var kalv. Men 12 år, er barn. Om jeg syns det er galt av en lege å skrive ut prevensjon til en 12-åring? Ja. Om legen har et annet valg? Trolig ikke. Det er ikke noe forbud og taushetsplikten er som seg hør og bør, hellig. 

Men dette, dette er galt. Om det er lovverket, eller samfunnet det er noe galt med kan man vel diskutere ut og bort. Jeg syns ikke at man skal få utdelt p-piller uten foreldrenes samtykke, når men er under seksuell lavalder. Og dermed basta! Selv jeg som tror steinhardt på menneskers integritet og retten til å velge selv. Det er jeg som har ansvar for mine barn. Jeg er også en smule naiv. Jeg tror jeg kjenner ungene mine, og tror de ville kommet til meg først. Kanskje der skoen klemmer. Men er du 12 år, skal du ikke ha sex. Du skal nesten fortsatt være i leke-stadiet. Og kanskje, kanskje tror barn av 2012 at sex, er en lek. Og noe de må gjøre, for alle andre gjør det.

Er jeg en del av at samfunnet banaliserer sex? Jeg snakker åpent om det, jeg blir ikke pinlig berørt når jeg ser et par ha sex rundt Sognsvann. For meg er sex naturlig. Det skal det selvsagt være for barna våre også, men de skal ikke hive seg uti det bare for at det er “helt naturlig” og” noe alle gjør” Jeg ser jenter på bussen daglig, som er i 12-15-års alderen. Oransje i fjeset av just too much foundation. De tenner seg en røyk. De fniser. Snakker de om hvem de har hatt sex med? Og er det et press? Og hva sier de til foreldrene? Er ikke 12 år, alt for tidlig? Jeg mener det, men jeg vet også at der ute finnes de mennesker som syns det er helt greit. Tro meg.

Når jeg gikk i åttende klasse, hadde vi i et av klasserommene en plakat, om hvordan menneskedyret ville se ut om 10 000 år. Hvordan evolusjon ville forandre menneskekroppen. Jeg har båret med meg det bildet i alle disse årene og bestandig vært veldig klar over at mennesker forandres fysisk. Blindtarmen skal bli helt borte, hørselen svakere grunnet støy og ryggmusklene som blir stive vet mye stillesitting blir større og seigere. Dette er selvsagt mye fiksjon, men tanken er riktig tror jeg. Så må man legge til samfunnet. Som de siste femti årene har forandret seg så raskt, så intens at det nesten ikke er til å tro. 1970-tallets rop på frihet, vi nyter godt av idag. Nå, holder vi på med finpussen. Vi har ingen store oppfinnelser igjen, så nå må vi forbedre de vi allerede har. Alt skal finpusses og vi prøver å finne et standpunkt. Som passer majoriteten. Vi finkjemmer tanker og meninger og bryter de ned i detaljer. Vi strekker ikke til. Hjernen strekker ikke til og vi hopper over stadier, vi ikke orker å bry oss med. Som hvorfor det er lurt for en 12-åring å vente med sex. Barn, skal få være barn.

Dette handler jo også selvsagt om at man blir tidligere og tidligere kjønnsmoden. (Ref. plakat) Vi utvikles og får våre drifter. Tv, film, samfunn, aviser og freshe musikk-videoer der man åler seg i sexy stillinger... og også kanskje vekker det et press til å gjøre noe, man strengt tatt ikke vil, eller er klar for.Jeg kommer vel aldri å glemme diskusjonen jeg hadde med en annen mor om string-truse til barn. Min påstand var (og er) at en string-truse har du på deg for at rumpa skal se mer sexy ut. Og en tretten-åring, trenger ikke sexy rumpe. Jeg var også en av de første til å boikotte den lille klesbutikken som solgte først bikini til ett-åringer og så truse og vattert bh til syv-åringer. Hva er det vi prøver å gjøre av ungene våre? Sex-objekter? Og da er det faen ikke rart de debuterer som 12-åringer.

Hva med legens ansvar i dette? Han/hun som skriver ut piller til et barn, en voksen som forteller ungen at det er greit å ha sex. Mange piercing-studioer har en nedre aldersgrense på 16 år for å få seg en piercing, dette for at det er mye styr med hygiene etter man har tatt hull. Burde det ikke være like enkelt når det kommer til p-piller? Jeg kan komme på mange gode grunner til det.

Så må man jo snu på flisa. Alternativet er at barna har sex likevel og da uten prevensjon. Og uten tvil, er kondom et must. Skjønner et barn dette? Jeg kaller det resolutt barn her. Barn skal ikke ha sex. De skal utforske kroppene sine på egen hånd først, syns jeg. Og, vi er nødt til å forbedre seksualundervisningen på skolen. Nødt! Om sorte lunger kan skremme røykere til å slutte, må man kunne vekke oppmerksomheten til en 10-åring ved å fortelle hva HIV, klamydia og en uventet graviditet kan gjøre med deg.

Så, vi foreldre da. Som ofte gjør sex til noe hemmelig og noe “bare voksne folk snakker om” bak lukkede dører.Til tider klarer vi også gjøre det til noe skittent og ekkelt, likefullt barns nysgjerrighet vekkes. Det må jo krible i en ung kropp, til å finne ut hva dette er for noe hemmelig og deilig, som de ikke får grep om. Tipper de fleste foreldre av idag lar ungene seile sin egen sjø i å finne det ut selv? 1-2-3-Google! Snakker du med ditt barn om sex. Og om hvorfor man skal være litt mer enn bare kjønnsmoden den gangen du skal til? At selv om kroppen sier ja, er hjernen ikke klar for å ta konsekvensene? Vi må kanskje bremse litt? Ta det litt med ro, og lære våre barn å gjøre det samme?

Jeg skriver dette idag for at jeg selv er en smule nervøs. Jeg har jo barn i denne alderen. Innspill fra andre hjelper. Fra de som har vært der. Fra de som heller ikke vet. Fra de som er som meg, litt naiv og tenker, men ikke mine barn vel. Ja, jeg har god dialog med barna mine, men det betyr ikke at de forteller meg alt. De gjør de neppe. Hva er en god måte? Hva skal jeg som forelder gjøre, når jeg syns det er riv ruskende galt at legen skriver ut p-piller til barn.

Ble således oppdatert på andre tall fra Dagbladet. Siden finner du her.