Månedlige arkiver: januar 2012

Så Tone sin nye video idag. Ja, eller Naken-Tone sin nye video. Det er VG som kaller henne Naken-Tone. VG vet bedre enn noen andre at nakenhet selger. Derfor, Naken-Tone. Naken-Tone hylles. Hun var ikke mye naken da, litt i badekaret. Tone er ei flott jente, Aksel Hennie er heldig. Tone er også heldig, Aksel er en flott fyr tror jeg. Bortsett fra at de er heldige, er det synd for Tone, altså Naken-Tone at hun føler hun må vri seg i sexy stillinger og vise at hun kan synge samtidig. Vi vet at Tone kan synge. Vi vet også at Tone er ei pen jente. Hun hadde nok klart seg uten stempelet, Naken-Tone. Men hvorfor hisse seg så opp? Sexy videoer har vi da vokst opp med?

Det er rart med det. Lene Alexandra var på God morgen Norge idag. Hun har gått fra å være Boobs-are-ok-Lene-Alexandra til Jazze-Lene-Alexandra. Hun sitter i sofaen med en hvit Marylin Monroe-kjole og skal ha oss til å tro (og mene) at hun har skiftet stil og roet seg ned. Hun er blitt seriøs. Er du blitt voksen nå, spurte programleder- mannen (som fler en en gang tittet ned i Marilyn-kjolen) Voksen? Nei, jeg vil ikke bli voksen. Uten å utdype det noe mer. Hun fortalte om hvordan hun hadde møtt Christer Falck (den kjeltringen) og hvordan han hadde sagt at du blir ikke kjent for noe bedre, så du kan like gjerne kjøre på med “My boobs are ok”. Så Lene kjørte bare på. Angrer ingenting. Det skal hun ha!

Jeg skal være så frekk å si at den nye videoen til Tone, er runke-materiale for fjortenårige gutter. Men det er jo ingen nyhet at kvinnelige artister spiller på sexy kropp? Hvilken mann i førti-åra idag satt ikke å siklet etter Samantha Fox sine pupper på gutterommet, touch me liksom… ? Videoen til Tone i seg selv er intetsigende, gørr kjedelig og grå. Låta er en helt vanlig pop-låt som ganske mange av våre artister hadde klart å gjennomføre. Jeg syns Samanta Fox sin låt var mye bedre.  Det er ikke så farlig. Man skal få gjøre sin greie. Min oppriktige mening er nok litt “100 % ull” mest sannsynlig for at jeg begynner å bli eldre selv. Jeg har to døtre. Jeg må passe på sånn at de skjønner at Tone, Madonna, Rhianna, Miley Cyrus, og andre, spiller på sex/nakenhet, for å selge plater. For sex selger. Miley Cyrus er jo et knakende godt eksempel, hun gikk jo fra barnestjerne, rett ut på kjøttmarkedet. Man må skille på jobb og privatliv, sa Aksel Hennie, om kjærestens opptreden. Ja. Han måtte vel nesten si det.

Er vi litt irriterte for at den søte jenta fra Sogndal har gått og sexet seg opp? Alle som kan noe om musikk, skjønner jo at hun ikke lager musikk for folk i førti-åra? Det er nok ikke siste gangen jeg hører Look Back. Radioen kommer til å plukke den opp. Det er faktisk ikke så ofte jeg ser videoer. Kan også love at jeg ikke skal dra noen sexy-look-a-likes på dansegulvet etter sangen, men det er hennes greie, som ingen av oss egentlig MÅ SE. Ja, jeg syns fortsatt det er synd at det å spille på sex og nesten porno for å få publikk er trist, men jeg er langt fra overrasket. Det burde vel strengt tatt ikke du heller være? Selv om du syns låta suger? Jeg mener, jeg sikler jo over George Clooney, med klær på. Bare nevner det. Husker dere Baywatch? Det gjør jeg. Introen til den skriker jo bare Sexy folk på TV! Keep running liksom. Keep watching.

Hadde låta til Tone i det hele tatt fått all denne oppmerksomheten om hun satt på en hest og badet føttene i strandkanten? Neppe. Og da tar man den enkle veien. Kropp og sexy moves. Lettsolgt. Ikke noe snakk om saken, Tone er ei feiende flott jente, hun får ha sin greie. Så får vi se da, om vi ser henne i sofaen på God Morgen Norge om et par år, da hun også “er blitt voksen og synger nå litt soul, eller noe’”

Har vært en følelsesladet start på helgen. Unge Emil André Erstad kommer med et utspill om abort og voldtatte kvinner, og jeg engasjerer meg. Vi vet alle at det er nok med én gal mann eller kvinne til å skade mange. Facebook-statuser vitner om at mange engasjerer seg, selv om det bare var ord fra et lite menneske. Selv, blir jeg lei meg, såret og tenker selvsagt på min egen historie.

Vet ikke en gang om jeg klarer å skrive meg gjennom det. Men jeg prøver- å bli voldtatt er en skam i seg selv. Ikke for de rundt deg, som alltid vil vise omsorg, men for deg. For meg. I etterkant, har jeg også fått mye pepper, for å “brette ut personlige tragedier”. Noen synes å mene at dette er for å få sympati. De holder seg “for god” for å gjøre det samme. Og igjen, finner jeg meg sint. At jeg velger å dele, er for å åpne for en debatt, åpne for samtalen og åpne for andre i samme situasjon å kjenne på følelsen av at man ikke er alene. Jeg kan ikke redde en hel verden, men kanskje én skjebne, én tanke, et liv.

Hvem er denne Erstad, til å dømme mennesker på denne måten? En voldtekt er intet annet enn et overgrep. Å nekte et menneske å beskytte sin egen kropp. Kan dere skjønne hvilken følelse det er når noen som er sterkere enn deg selv holder deg fast og presser seg på? Frustrasjonen, sinnet, galskapen, og etterpå skammen? Ja, han er en liten tomsing, uten begrep om livets realiteter, og det er min (og andre voksne) sin oppgave å lære ham noe. Kan han komme med samme uttalelse den dagen hans datter på 14 år blir voldtatt, gravid og ikke ønsker annet enn å få vekk det som vokser i henne?

I diskusjonen dukker x-faktorer opp. Lodne barnekropper, med søte tynne negler, hvem er jeg til å bestemme når et barn blir et barn? Er det ikke min rett at når jeg ufrivillig har blitt gravid gjennom et overgrep, å slette alle spor. De jeg kan? Er det ikke en kvinnes rett og selv bestemme om sin kropp? Svaret er ja. Det er min rett. Det er et hvert menneskes rett å bestemme. Like før jul, døde en venn av meg. Han fikk velge. Dø av nyresvikt, eller kreft. Det er et valg. Du gjør det som er best for deg. Hvem er noen til å bestemme noe om deg, som bare angår deg? Rett til liv sier du? Hva med meg, har ikke jeg rett til et liv? Der jeg kan se meg i speilet? Tilbake kommer, at jeg er egoistisk. Som bare tenker på meg selv. Og mitt vel. Definisjonen av liv. Når noen kaster det i ansiktet på deg, så står du der da. Med en ny skam. Men jeg har valgt dette. Jeg har valgt å stå fram. Jeg har valgt å være den som får sympati. Og pepper. Og ordet hore, skrevet i panna. For ikke tro annet, enn at det koster å stå fram. Igår, kostet det et vennskap.

Av og til tenker jeg på meg selv som martyr. Man får den følelsen. Jeg kunne skrevet en bok om det. Alt blir følelsesladet når emnet kommer opp. Jeg brukte nesten 20 år, for å kunne snakke om dette. Jeg gir fullstendig blaffen i hvem som ser på meg som en martyr. Jeg vil for evig og alltid hevde at jeg har rett å bestemme over egen kropp. Den er min. Rund og fin som den er, er den min. Mine nerver, mitt hjerte, mine celler. INGEN skal få ta fra meg den retten! Og ingen bør få ta den fra deg heller!

Hareide, går ut med ord som “Vi tar avstand fra uttalelsen” samtidig har KrF et GRUNNLOVSFORSLAG liggende inne. Hvordan han kan ta avstand fra utsagnet med denne bakgrunnen og samtidig sitte som leder for partiet er for meg uforståelig!For meg og mange. Det er to sider av samme sak. Å ville verne om alt liv, er det samme som å tvinge en voldtatt kvinne å bære frem et barn av denne hendelsen. KrF lever i et dukkehus. Hvem er Hareide til å bestemme over min kropp? Noens kropp. To celler som møtes, ufrivillig.

Jeg er ikke overrasket over at noen mener dette. Men jeg føler meg krenket? Jeg kjenner at skammen på nytt griper meg, og hvorfor? Burde jeg ikke egentlig bare heve meg over? Tenke at dette aldri blir en realitet? Jeg kan bare ikke. Selv om jeg stoler på menneskets integritet, som også innebærer at du får mene hva du vil, så kan jeg bare ikke heve meg over. Det er altså ting som går mer inn på en, enn andre, Dette er en slik sak. Hadde nok klart å la dette passere hadde det ikke vært for ordene, *du kan jo bare skylde deg selv som ble voldtatt* Jeg velger martyr-rollen her, om noen føler for å hive den på meg. Det er mennesket som er viktig, uansett. Og jeg er levedyktig. Jeg er den som KAN ta dette valget. Jeg har rett å bestemme.

Vi leker ikke “Kongen befaler” i Norge. Vi er landet med et trygt rettsvesen. Som jeg har lært meg å måtte stole på. For det er det jeg har. Vi har. Der det levende mennesket lever. Der dommere tar avgjørelser på vegne av mitt beste, landets beste. Der advokater gjør sin jobb. Der regjering og Storting gjør sitt. Og pressen fremfører våre synspunkter, på godt og vondt. Vi er et fungerende system. Der alle i utgangspunktet har lik rett. Så derfor har unge Erstad rett å komme med slike utsagn, og jeg har rett til å reagere.

Jeg har tro på at jeg er et godt menneske. Uavhengig av min historie. Hver dag gir jeg noe til noen og hver dag får jeg noe tilbake. Da jeg er uten jobb, er det viktig å ikke dette sammen. Jeg har ansvar for å ta vare på meg og mitt. Det er det jeg gjør nå. Jeg forsvarer min rett til å bestemme over min kropp.

Det er fullt av deprimerte mennesker der ute i den store verdenen, ja i alle fall i Norden, så vidt jeg vet. Vi nordboere har det så forbanna godt at det ikke skal så mye til før vi blir deprimert. Jeg selv har kalt depresjonen for en sykdom til tider, men det er jo mer en tilstand, en fase i livet nesten. Nedtur. Møte veggen. 

Jeg ser statusoppdateringer her og der om *Tårer idag* og *Selvransakelse* og så videre og jeg blir liksom litt lei meg inni meg. For jeg vet at mange av disse menneskene har en bit å gå. Den dagen jeg selv “datt helt sammen” orket jeg ikke gå på do en gang. Tanken på å løfte dolokket gjorde meg sliten og tafatt, rett og slett. (Ja, er vel nå du skal tenke, at om lokket var oppe så…) Uansett. Man kan ikke sammenligne to menneskers situasjoner, men man kan ta lærdom av hverandre. Jeg selv, nektet å tro på at jeg i det hele tatt var deprimert. Jeg trodde faktisk en stund at jeg bare latet som. Men fakta er at jeg var så ille der an at jeg ikke skjønte hvor ille det var.

Idag, fire år etter at jeg fikk diagnosen er jeg lykkelig. Selv om jeg ikke har alle ting på plass i livet. Når jeg sier til mennesker jeg møter at jeg er lykkelig, ser de litt skrått på meg og lurer følt på hvordan jeg kan bruke så store ord. “Lykkelig. Det er liksom sånn man er etter å ha vunnet én million eller 180 på Vikinglotto det.” Men jeg har lov å føle meg lykkelig, har jeg ikke? Óg det har du også. Om du vil. Men jeg tror de fleste av oss glemmer dette innimellom. Å huske på hvor godt vi har det. Det forsvinner liksom i tidsklemma og hverdagen. Den ene dagen er den andre lik. Jeg kommer aldri gi meg på å fortelle folk jeg møter, eller vi a bloggen at det er de små gledene som setter farge på livet. Og, at det ikke skal mye til for å bli glad. Idag for eksempel, overvant jeg skrekken med en sal-trening, et rom med bare damer og jeg gikk inn og gjennomførte. Jeg er uhyre stolt av meg selv. Bare for ett år siden hadde dette vært umulig for meg. (Må tillegge at dette var en Pilates-trening og jeg har drevet med dette før, så jeg slapp den skrekken med å være “ny”)

Har du husket å smile til noen idag? Jeg motiverer meg selv til å gå til og fra trening. Fire dager i uken. Tupper meg selv i baken, rett og slett. Bestemme over meg selv. Den der dørstokkmila, kan rett og slett dra dit pepper’n gror. Dere som skylder på dørstokkmila, kan jo bare tenke at den faktisk ikke finnes. Jeg har lagt skylda på den i mange år jeg altså. Med resultatet at jeg ble en slapp fisk som liksom fløt med strømmen. Jeg skriver dette, dels for å booste meg selv og dels for å booste dere. For jeg vet at alle vil, men mange gidder ikke. Jeg er hverken sylfide eller særlig veltrent. Jeg bare digger den følelsen av å gjøre noe, noe for meg selv og mitt vel. Den første måneden jeg trente slet jeg som et dyr, klarte ikke å spise, eller engasjere meg i noe annet. Men plutselig, fant jeg den etterlengtede balansen. Hver dag jeg går på trening, smiler jeg til menneskene jeg møter. Idag, er været knall, sol og blå himmel, bare noen få minusgrader og jeg tenkte mens jeg gikk, at ja, jeg ER lykkelig.

Jeg er ikke bedre enn deg. Jeg har bare kommet lengre enn noen. En depresjon ødelegger så mye, men når man merker at man kommer sterkere ut av den enn man var før, så har man jo det å glede seg over har man ikke? Jeg har ikke kommet meg tilbake ut i jobb. En periode mens jeg fortsatt gikk på medisin, var jeg nok helt klar for å jobbe. Men så kuttet jeg den ut og jeg er glad for at jeg bare hadde meg å ta hensyn til under den perioden. Av og til kjenner jeg på misunnelsen, på de som har en karriere, som har jobber de elsker, som har noe og gå til. Jeg tenker på hvordan jeg måtte legge min egen karriere i gruset. Jeg hadde jo kommet en bit på vei i et yrke jeg elsket. Kokk. Var kjøkkensjef når jeg ble syk og mistet lysten, energien og alt det der. Idag kan jeg ikke jobbe i dette yrket. Jeg tror ikke jeg vil heller. Men jeg tenker tilbake på dette som en god tid for meg. At jeg ikke kunne fortsette er fortsatt sårt, men jeg tar med lærdommen jeg fikk som sjef og ansvarlig videre. Det er jo noe, ikke sant?

Å ri på andres lykke er hva jeg gjorde mens jeg var der nede. Jeg var ikke kapabel til å engasjere meg i mennesker, men jeg så deres gleder, deres smil og hørte deres ord. Så, jeg sugde energi fra dem. Med andre ord, jeg var ikke en særlig givende venn. Så får man litt dårlig samvittighet, og blir litt mer lei seg. Så, når jeg ble sykemeldt, så fortalte jeg mine nærmeste om tilstanden. Noen venner trakk seg unna, andre ristet på hodet og de virkelig nære, ga meg en klem og ble der gjennom hele prosessen. Noen mer enn andre. Og kanskje er det her et sted, jeg oppdaget kjærlighet og hvordan det er når man elsker noen. Den som er der sterk ved din side når du er svak, det er det mennesket, de menneskene du skal elske. Det er de som gir deg styrken. Snu deg rundt, løft blikket og se. Jeg er sikker på at du har noen som ville vokst seg enda sterkere om de så at du var svak! Det høres muligens rosenrødt ut, men det er slik. Jeg er idag dette mennesket. Som blir sterkere når andre trenger deg. “Om vi var ti stykker som skulle hoppe fallskjerm og ingen turte, ville jeg hoppet først for å vise deg at det ikke er farlig og at man lander trygt”

Kjærlighet til menneskene rundt deg er så lett å glemme. Det er så lett å fortrenge at man er elsket. For hvem kan elske deg? Det er heller ikke viktig. Det er mye som mister sin effekt når man er nede. Jeg møtte en mann når jeg var der nede. Tro det eller ei. En sterk mann, som når han tok i meg, ristet hele verden. Det er grunnet denne mannen jeg vet at ekte kjærlighet finnes. Jeg husker lukten hans,  armene og styrken. Alt. Det sitter fastbrent. At vi ikke kunne være sammen har mange grunner. Noen ville selvsagt valgt å gjøre noe med det. Vi bestemte oss for å ikke gjøre det. Bare ta vare på vitskapen om at kjærlighet finnes. Det var en trygg og god avgjørelse. De fire siste årene har vært de fire årene jeg ble voksen på. Selv om jeg har vært mor siden jeg var 20, var det ikke før alt falt sammen jeg begynte å vokse. Kanskje må noen gå den veien? Jeg blir så lei meg når jeg ser mennesker som forteller at de er deprimerte, fulle av angst. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for dere. Noe. Det eneste jeg kan gjøre er å fortelle om mitt, at depresjon ikke er mer en en tilstand, du må gjennom og når du kommer deg opp igjen, så er du sterkere og klokere. For jeg VET DET! VET!

Min egen selvtillit har vokst. Fra å være den dama som gjemte seg i store klær og bakte syv sorter til jul for at “alle andre gjorde det” har det nå vokst fram ei dame som tror på seg selv og andre. Jeg har en ryggsekk, full av gode opplevelser. De vonde har jeg lagt i en eske i kjelleren og jeg tar dem frem av og til for å huske på at idag, idag har jeg det godt. Ryggsekken jeg bærer med meg bestandig, er de tingene jeg kan få bruk for når jeg vil glede meg selv eller andre. Jeg er langt fra redd for å snakke om de tingene jeg har i kjelleren. Jeg skjemmes til tider og føler skam, for alt jeg har tenkt og gjort, men om jeg tør å snakke om det, så kanskje en sjel blir varmere og kan tenke, ah, jeg er ikke alene. Jeg er 35 år. Har tre friske flotte unger. Livet mitt er ikke et glansbilde. Det er en kjede av små perler, jeg selv setter sammen, som jeg vil. Av og til, er det et annet menneske som fester en perle og det er de perlene som skinner mest.

Er det lov i Norge å unne seg gode ting? Altså, unne seg selv gode ting. Eller vil du bli sett på som egoistisk da? Det er ok å ta for seg i livet, OM det ikke går ut over noen andre kanskje. Vi er snille mennesker, vi nordmenn. Snille og gode og ønsker ikke å tråkke på noens tær, gjør vi vel? Snillismen. Vi sier takk og tusen takk og vet ikke helt hva vi skal svare når noen ber om hjelp. For selv om vi egentlig ikke har tid å hjelpe der og da, så sier vi ofte ja likevel. For å ikke såre noen, eller virke egoistiske.

Janteloven. Du skal ikke tro du er bedre enn noen andre. Nei man skal ikke tro det, man skal rett og slett vite det. Du er ikke bedre enn noen andre og hvis du er det, så si for pokker ingenting om det. Noen, jeg sier noen kan ta ille opp. Mens i USA, så OM du er noe, så vær det. Man kan si mye om Amerikanere, men de lar en få være den man er, på godt og vondt selvsagt. Og hvem er vi egentlig? Av og til kan man lure på om vi bare er maskiner, som sier ja takk, nei takk og tusen takk. Som nikker og smiler til hverandre men som har fanden selv i hodet når den andre vender ryggen til. Snillisme. Men er det så snilt, å ikke si det som det er?

Hvem er du, hvem er jeg. Individer. Som skal gå og tenke selv. Som regel bygget opp av våre foreldre, også dette på godt og vondt. På God Morgen Norge idag, viste de et innslag om hvordan man kommer unna morgenstress i familien. Mor hadde laget en tavle, der hele uken var oppdatert på. Alle kunne bare følge den slavisk, så fikser det seg. Barna lærer seg å ta ansvar sa de. Ja, og da er det bare å håpe at de klarer seg uten den tavlen når de flytter hjemmefra. Mor ordner. Satt i et venterom idag. En søt jente på rundt 16-17 år satt i samme rom. Hun hadde kjøpt seg frokost på Big Bite. Ved siden av seg hadde hun en søppelkurv. Likevel, kastet hun fra seg papir og kopp, på gulvet, inne på venterommet. Hadde mamma glemt å skrive *kast søppel der det hører hjemme* på tavlen? Hvem er hun og hvor kommer den holdningen fra? Individer. Som skal leve med andre individer, må vise hensyn. Er hensyn og snillisme det samme?

Rettskilder Hvilke rettskilder bruker vi i livet, sånn utenom fornuft? Sunn fornuft. Sedvaner og tradisjon.Folkeskikk. Vi lærer av hverandre og de som tråkket på jorden før vår generasjon. Mor og far fører videre sine verdensbilder og sin egen barndom. Så legger de til de de syns de manglet og vips, har du en oppfostrings-taktikk. Enten nøye planlagt, eller som jeg, tar det litt på måfå. Så har du de som putter penger på ungene og får de til å gå selv. Jeg tipper, det var en av de ungene jeg møtte på venterommet idag. Jeg, sa ifra til henne. I det hun reiste seg for å gå. Hun lo ikke tilbake, men la søpla der den skulle være. – Du glemte en agurk der på gulvet, sa jeg til slutt. Smilte og gikk. Mest sannsynlig ble jeg en bitch i det øyeblikket. Men jeg tok en del av hva min sunne fornuft sa meg, og la det på henne. Er det snillisme?

Fortelle et par sannheter Om din venninne har kjøpt en ny topp, hun elsker. Hun smiler og viser den frem. Du ser ikke at den kler henne, den er rett og slett forbanna stygg. Du tenker nå at det må være lov å si. For om hun ikke ser det selv, så gjør jo du det, ikke sant? Men før du gjør det, skal du kanskje tenke at hun liker den godt. Hun føler seg vel i den, hvilket i sin tur gjør at hun får styrket selvtillit. Det er jo tross alt ikke du som skal bruke den, og da må det jo gå bra at hun gjør det. Den snille siden av deg vil si det som det er for å redde henne fra en fadese, men er det nå det du gjør. Kanskje er det du som har dårlig smak. Hvem vet. Ja, den var akkurat din smak, kan du si og smile. Jeg tror ikke at alle sannheter er like gode. Ærlighet er viktig og riktig, men man trenger ikke å ødelegge andres glede, gjør man vel? Om man ikke må. Og når MÅ man det, egentlig?

Åpenhet Ja. Mer av den også. Jeg trodde egentlig ikke vi nordmenn var så innesluttede, før jeg så hva som skjedde etter 22.07. Men det kunne se ut som om vi nordmenn var redde for å vise hvem vi egentlig er. At vi var redde for å være bedre enn noen, eller virke kjepphøye. For hvor raske er vi ikke til å dømme andre? Så hvorfor skulle ikke andre dømme en selv? Måle. Hva som ligger i ordene mer åpenhet og mer demokrati, vet jeg ikke. Føler vel ikke at noen helt har tatt ansvar for definisjonen av dette. Kommer vi nå til å se mer av mennesket? Som tar ansvar for å gjøre det ting bedre for andre? At vi endelig tør å plukke frem våre individuelle styrker? Uten at noen skal se ned på oss av den grunn? Gjøre det vi er gode på helt enkelt? Blir det mer åpenhet og eventuelt mer demokrati av den grunn? Jeg som er god på å gi andre ros, og vise andre at man kan reise seg, har jeg lov å være DEN tøffe, uten at noen skal tro at jeg føler meg bedre enn andre? Jeg er redd for at Stoltenbergs ord om mer åpenhet og mer demokrati bare blir tomme ord.

Vi sier ikke mye nei her i Norge. Vi tar imot flyktninger, hjelper mennesker der ute i en urettferdig verden. Vi sier ikke nei når naboen trenger hjelp ei heller når en slektning trenger barnevakt. Vi har også genuint slemme mennesker. Som ikke har de samme grunnleggende gode prinsippene og gjerne ødelegger for andre. Men Generelt sett er vi veldig snille. Og når ting ikke passer oss klager vi litt og så lærer vi oss å leve med det. Revolusjon er ikke hva vi driver med, vi godtar etter litt sutring. Vi er strengt tatt litt redde for å virke slemme tror jeg. Og hvorfor skulle man være det? Jeg skulle bare ønske at det var litt mer akseptert å vise sine styrker. Og kanskje er det det óg, bare det at vi ikke tør? For vi er redde for hva andre skal si?

Jeg er nok snill en sånn som bare vil alle godt. Men jeg har tråkket på noen tær i mitt liv. Og jeg er fast bestemt på at jeg skal tørre å vise mine sterke sider. Og ikke være så redd for at noen skal mene jeg er ditt eller datt. Nå er jo en av mine sterke sider å bygge opp andre og stå rak i ryggen uansett hva som måtte skje, så det burde ikke by på problemer. Jeg skal finne ut mer om hva jeg er god på og så bruke meg av det. Det må være mitt bidrag til mer åpenhet. Jeg liker at jeg er allsidig, at jeg tør å si det andre tenker og at jeg er villig til å stille spørsmål. Jeg liker at sykdommen har gjort meg sterkere, at jeg tør, vil og kan dele erfaringer. Jeg liker at jeg tør å smile til menneskene på bussen. Jeg liker at jeg er kapabel til å tilgi, selv når det gjør vondt. Jeg liker at jeg tør å si i fra når andre ikke tør at jeg har evnen til å se mennesket og det at jeg kan skille mennesket fra handlinger. Jeg kommer aldri til å hate et annen menneske, men handlingen er det lov å hate. At jeg så har flere titalls dårlige sider, er med i beregningen men jeg håper at jeg med dette kan oppnå en viss balanse i mitt eget liv.

1. nyttårsdag og alle mennesker rundt meg er så positive. Det nye året skal bringe bare gode ting og man starter med blanke ark. Så kommer 2012 til å gå inn i historien og vi sier velkommen til 2013, og la oss nå for all del håpe at det blir bedre enn 2012. Å sånn går no åran! Lykkeruset over et nytt år, går fort over i hverdag og nyttårsløfter vannes ut i må og skal. -Tar det neste år jeg… Men dere skal ha for forsøket. 

Selv har jeg sluttet med nyttårsforsetter. Helt. Av den enkle grunn at jeg har det godt som det er. Om jeg så i løpet av året kommer frem til at noe har forbedringspotensiale, så får jeg gjøre noe med det der og da. Jeg kunne for eksempel tenke meg å slippe noen inn bak muren, men jo eldre jeg blir jo mer mister jeg trua på at det finnes noen som står han hele veien ut. Men som mamma sier, det finnes håp, også for deg! Hun er god til å trøste hun der mora mi.

Tiden kommer, den går ikke. Om man ser på livet som tid man får og kan bruke av, kjenner i alle fall jeg at jeg straks blir gladere. Igår møtte jeg ei dame på vei hjem fra butikken. Om man går noen i møte og av en tilfeldighet får øyekontakt, så har jeg en liten regel i hodet at men skal si hei. Å kanskje smile. Igår, sa jeg -Godt nytt år! Og dere skulle ha sett ansiktet hennes. Og forbauselsen. Og nesten.. nesten irritasjon. Det var et kort møte, men det ansiktet hennes sitter brent fast i hodet mitt. Å vise glede, eller gi et smil tilbake, kan da vel ikke koste stort?

Mitt 2012 skal handle om å løfte andre. Det er ikke et nyttårsløfte. 2011 kom å handle om meg selv og veien tilbake til et liv uten medisin. Dette året skal jeg altså gi av meg selv til andre i håp om at jeg kanskje kan bidra med gode ting for andre. Gi et ekstra smil. Støtte opp og være tilstede og minne mennesker på at de er vakre. Jeg skal gjøre det jeg kan for å være der. Ikke på bekostning av mitt eget men for at mitt eget skal få mer rikdom. Jeg vet hvordan det er å være der nede på bunnen og jeg vet faktisk hvordan man kan komme seg opp igjen. Det tror jeg kan bidra med noe positivt i 2012 og kommende år.

Min nabo i syden var Jehovas vitne. Momentant fikk jeg en ekkel følelse i kroppen, og tenkte at jeg må trekke meg unna. Jeg har hatt et meget anstrengt forhold til Jehovas, siden de terroriserte hverdagen min på nitti-tallet en gang. Men så kom vi i snakk da. Og selv om “Vakttornet” dukket opp både her og der, og “hvordan å lese bibelen” lå på verandaen, så fant vi en fin tone. Og vi hadde noen lange samtaler om hva man kan tillate seg og hva man bør styre unna i livet.

Hun snakket om “De fire kjærlighetene” Eros, agape, philia og libido. Philia er kjærligheten til familien, søsken og dine nærmeste. Som i platonisk kjærlighet. Agape er kjærligheten til dine medmennesker, den ubetingede kjærligheten. Så er det libido, som er seksuell kjærlighet og eros, som da er romantikken. Jeg tror dette er ganske enkelt forklart. Hver dag skal man ha en del av hver av disse fire for å ha et godt liv, sa hun. Jeg er ikke helt enig, men jeg kom å skjønne at når man mangler en, to eller tre av disse, bruker men mer av den man faktisk har. De lærde strides om eros og libido, da disse ser ut til å smelte sammen. For noen gjør det de, men for egen del ble jeg litt mer tilfreds når de var hver for seg. For da kan man føle seksuell kjærlighet, uten å måtte ha eros tilstede. Det handler jo om å finne sin egen sannhet. Det er jo mitt eget liv.

Først trodde jeg at jeg skulle bli hjernevasket. Men så har jeg sterkere psyke enn som så, heldigvis. Siden jeg er en tenker fra før av, vil jeg aldri kunne slå meg til ro med at det finnes en Gud, eller noe lignende. Svarene jeg får fra ulike mennesker som tror, gir meg ikke sikker grunn nok. Henvisninger til bibelen og andre skrifter, kommer fra upålitelige kilder og kommer aldri bli tilfredsstillende nok. Men det er spennende å høre, lære og se. For å forstå mer av mennesket, noe jeg selv har et stort behov av. Hvorfor dette faget interesserer meg så mye vet jeg ikke, men det gir meg noe. Det utfordrer nysgjerrigheten, dette med hvorfor vi blir som vi blir og er som vi er. Og som Kongen vår sa igår: “Ingen må fortelle meg at samtalen er puslete greier”

2011 var et år jeg kommer til å huske på mange måter. Ikke bare fant jeg min egen styrke men jeg lærte å dele den også. Og best av alt. Morskjærligheten kom tilbake. Jeg visste jo at jeg elsket dem, men det å ikke føle det på kroppen er en grusom følelse. Men nå er det altså 2012. Og det er et år jeg skal prøve å gjøre det beste utav. Rett og slett. Dette året og de påfølgende. Men, det føles godt å legge 2011 bak seg. Veldig godt. Og, det føltes godt å gå inn i 2012 med mine tre barn. Det er jo de som er fremtiden. Så klart.