Månedlige arkiver: juli 2011

Ikke helt meg selv om dagen.. Eller.. Kanskje det jeg er..

Jeg har mistet litt av skrivergleden. Ikke bare for den siste ukens hendelser, men jeg har en haug av følelser som flyr rundt i kroppen, etter å ha sluttet helt med Efexor. Jeg sliter en smule, men samtidig vet jeg at jeg har gjort alt så riktig.

Jeg skal ta en oppsumeringsrunde når jeg har fått samlet meg litt. Dette er ikke gøy akkurat nå, så er det sagt, men jeg fortsetter som vanlig, bare litt mindre fort.. Denne terrorhandlingen har virkelig gått inn på meg, som hos alle andre selvsagt, men jeg hadde en beskyttende hinne før, som jeg ikke har nå. Så jeg sliter litt.

At psykologen bor i Oslo er kanskje ikke så lurt, men det er uansett vanskelig å putte ham i lomma å ha ham med seg over alt

Så, idag blir det musikk. Som regel dit jeg snur meg for inspirasjon og glede.

Dido- Life is for rent, ble raskt en favoritt.

Igår, fikk jeg av min søster høre denne, og jeg falt pladask! Nå kan jeg ikk etenke meg Ipoden uten. Jeg har nemlig Ipod. Så det så. En redder i nøden

Så, en” gammel” favoritt, går bare ikke an å ikke like i min verden

Buss och Kran

Kanskje verden var vakrere igår. Men idag er den sterkere, større og varmere

Igår tok vi livet som en selvfølge. Idag ser vi spennvidden og samholdet regjere.

Når det kommer til stykket- er vi individer uten hindringer for å elske.

Jeg har grått så mange tårer, alt for mange, kan man gjøre det? Gråte for mye?  Kanskje ikke.

Redselen de første øyeblikkene fyrte løs, overgikk i smerte og vantro for å så bli redsel igjen. Men en dypere en.

Det er tårer alt det våte og varme.

Det gjør vont å føde barn- det gjør vondere å se barn dø. Jeg kan si “se” for jeg har sett det i sakte film, hundre ganger om så, i drømmene. Ved matbordet. I køen på butikken. Overalt. Bare jeg lukker øynene, kan jeg se det. Redsel. Død.

Overlevende. Skrekken de er etterlatte med. Tapet. Sorgen.

Trygge lille landet mitt. Det skal ingen få ødelegge. Jeg er sint. Frustrert kanskje. Men det får ikke eie meg. Sinnet.

Men sorgen må få passere. Sammen med redselen. Bygge oss trygge igjen.

Jeg tenker på sorgen som god grobunn for noe større.

KJÆRLIGHET.

Idag har vi lært oss at sammen er vi styrken til å leve videre. Smile. Stå for noe.

Å stå for noe. Oppreist. Her er jeg. Vi. Sammen.

Tilhørigheten. Du og jeg, sammen. Vi.

I mitt stille sinn tenker jeg at noen manglet denne tilhørigheten. Man kan ikke skape tilhørighet alene. ALENE.

I rekken av alt tap, lidelser, sorg, vemod vokser kjærligheten og jeg tenker at fra gjerninger skapt av hat, bak tårer kommer vissheten om kjærligheten som gjør seg synlig.

Jeg er så ufattelig stolt av å være norsk. Mitt lille land. Så sårbart, men så sterkt. Vårt lille land.

Idag er jeg takknemlig for at jeg bor i et land der kjærlighet og respekt kommer først. Idag er jeg stolt over kraften vi er sammen.

Kjærlighet.

.

"Om vi lar mamma ta kartet får vi se mye av Stockholm vi ellers ikke hadde fått se!

Vi har vert på Gröna Lund. Jeg (mamma) hadde staket ut veien på kartet. Det var bare det at veiene ikke så mye ut i virkeligheten, som på kartet. Forresten så jeg ikke noe nord eller sør, ikke hadde jeg kompass, sola var bak skyene, så jeg kunne umulig ha visst retningen uansett. Var ikke mange maurtuer å se heller for den delen.. Vi gikk. Vi har blitt flinke til å gå, og som datteren på 14 sier:

- Vi får jo sett mye av Stockholm, i alle fall om vi lar mamma ta kartet. (Hun ler litt tørt og enda litt mer sarkastisk).  

Om jeg var et sånt menneske som ble irritert over småting, hadde min hverdag sett ganske annerledes ut.  Jeg skulle for eksempel bli irritert på småbarnsmødre. De med barnevogn. Spesielt de med barnevogn. De er rett å slett mafia. Unna vei her kommer jeg! (Vi) som regel henger det med et par unger til på slep. De går selvsagt i bredde og de SKAL frem. Overalt. Tråkke over det som går, uten at det egentlig må gå… Verst, er de som dytter deg, altså kjører rett på deg for å få deg til å lage vei (her kommer jeg). Jeg tror de mer eller mindre underbevisst (eller overlagt) presser kalesjen inn i ræva di, ser opp i været (eller ned på tassen) å plystrer videre. Vi gikk forbi et skilt utenfor et utested på Strandgatan, der sto- parker vognen “DÄR BORTA →” (Underforstått: “Vi vill inte ha några snorungar här”) Men slik tenkte jeg bare for at jeg (ikke var irritert) og for at jeg husker å ha vert kalv.. Å siden jeg faktisk ikke blir irritert på småting, plystret jeg en munter sang og tråkket videre gjennom folkehavet, ubekymret.

Mange små torg i Stockholm, med kloret vann, så barn kan leke.

Nå toger vi gjennom Sverige, på vei oppover. Har levert et barn til farmor. De skal til Russland i morgen tidlig. Vi andre sitter altså på tog. Ved min side har jeg ei ung jente som syns hår er naturlig. Jeg var tilbøyelig å være enig, det er jo det, men det betyr jo ikke at men må synes det er pent.

Svenske tog. De har strømkontakter ved hvert sete. De har også beinplass. Frisk luft strømmer inn. Toget vi tok fra Arlanda idag hadde to etasjer. Radio på alle plassene og en sofa(!) Jeg syns NSB bør ta seg en tur jeg… Billig er det også. I utgangspunktet- så når man reiser med to barn under 15, som i seg selv kan være påfristende til tider, så er det bare rett å rimelig at de ikke koster noe..

Selvsagt er det forsinkelser her og, det ligger i togenes skinner..

Å underholde seg på toget er helt greit. Jeg har pc, ungene har DS. Å jeg har også noe som heter fantasi.

Fra andreetasjen på toget.

Jeg har godt om den varen, fantasi altså. På den andre siden av midtgangen sitter ei jente, dere vet ei av de piercede, med annerledes (ganske pene) klær. Hun er 2011-vampyr. Hun spiser noe fra en plast boks. Det ligger i rød saus. Jeg tror det er blod. Jeg prøvde å ta et bilde, men det så bare for dumt ut… Jeg så for dum ut. Prøvde å sende ut datteren på fotoshoot, men hun skjønte ikke tegnespråket mitt. Jeg så ut som en klovn og måtte begynne å strekke på meg. Ga opp.

Man blir trøtt av tog. Voksne blir trøtt av tog. Jeg tror det er barna ombord som spiser opp all energi, å bruker det opp på seg selv. Men det er bare min teori.

Jeg fikk lære meg et nytt ord.. I 2010 var noen askefast, i 2011 er noen av oss blomsterfast. (Lenke). Vakkert ord syns jeg!

BLOMSTERFAST

Jeg startet dette innlegget tirsdag nå er det torsdag. Skrivergleden forsvant litt mtp. 22.07.11, jeg skal innrømme det. Men jeg innrømmer også at jeg syns livet skal gå videre, for det gjør det jo, uansett hva som skjedde med oss den der dagen.

Buss och kran. Og litt tog og trikk

Det er så mange vakre ting her i verden.

Jeg har ikke lest “Manifestet” det er det han ønsket jeg skulle gjøre. Jeg leser ikke om hvordan han er i avhørene. Han fortjener ikke min oppmerksomhet. All min energi går til å kjenne på denne kjærligheten. Selv mange mil unna Oslo, og Norge for den delen, føler jeg varmen rundt meg. Jeg hadde kanskje ønsket at jeg var hjemme i mitt land når det skjedde, men da hadde jeg ikke vært med mine barn. Takknemlig for det.  At de var hos meg da. At jeg var hos dem.

Turen går videre med tog...

Idag reiser vi til Stockholm. Vi skulle egentlig reist lørdag 23, men jeg valgte å avlyse, for å være noen dager sammen med familie. Det syntes viktigere. Jeg er glad for det. Nå føles det riktig, å gå av toget på Stockholm Centralstation, og ta turen til Den Norske Ambassaden. Det er det nærmeste komme hjem jeg når nå.

Hjertet gråter for alle berørte, men midt i dette havet av vonde følelser er det noe annet som vokser. Noe som vokser seg større og varmere for hvert minutt. Kjærligheten.

Jeg har studert LITT juss (men jeg er bare sekretæren). Men nok til å klare finne frem i Lovdata, Norsk Lovsamling og NOU. Nok til å vite at Alle uansett historie har lik rett til en advokat. Nok til å vite at selv om jeg syns at vi kunne putte ham inn i ei lita celle å la ham sitte der å bli glemt, så er det ikke sånn det foregår. Han skal ha en rettferdig rettergang, på lik måte som alle andre ville hatt. Uansett hvilket lovbrudd man har tatt for seg.

finn veien til kjærligheten i deg.

Siden jeg har skjønt alt dette, kan jeg altså legge det til siden. Han er ingen jeg trenger å bruke kraft på, rettsstaten Norge har ham i trygt forvar og nå skal de gjøre sin jobb.

Men jeg har også en jobb å gjøre. Som medmenneske. Som søster, datter mor og venn. Menneskene rundt meg, er de som trenger meg. De fortjener min oppmerksomhet og kjærlighet. Alle de følelsene jeg kunne ha slippet fram gjennom hat, velger jeg å la bli kjærlighet. Jeg om millioner andre mennesker, ikke bare i Norge, men over hele verden.

I 2007 holdt jeg “Tale for dagen” i anledning av 17. mai, hvor følgende ord ble sagt:

[...] men det er med samme entusiasme vi gjør det, det er med samme glade barn vi går i tog med og det er den samme sterke viljen å feire vårt lands frihet, selvstendighet og glede, det er dette som gjør oss til stolte nordmenn. Her har vi muligheten å vise frem landet vårt, å vise at det er mulig å feire nasjonalisme uten militante og ufred.

Vi feirer nasjonal frihet og selvstendighet

Vi feirer våre framtidshåp

[..]

Kjærlighet

Grunnen til at jeg trekker frem dette er at de siste dagenes hendelser har vist meg at jeg hadde rett om det norske folket. Vi har vist verden at det er kjærlighet som bygger opp oss igjen og det gjør meg stolt. Vi feirer ikke idag, men vi viser kjærlighet til våre sidemenn, gir ros til de som står på, gir rom for samtaler, klemmer og følelser, uansett hva man måtte føle.

Vi snakker ikke om hevn, vi har alle skjønt at det ikke hjelper. “Vi skal slå tilbake, med enda sterkere demokrati” sa Stoltenberg og gjorde oss enda mer stolt over å være nordmenn.

Buss och Kran!

Dette er også skremmende!

Men det er rom for kjærlighet, toleranse og respekt. For de som sørger, for de som er redde, for de som overlevde.

På Facebook dukker gruppene opp, en etter en, hat, hat og hat. Men har ikke Anders Behring Breivik ytt nok hat? Skal vi fortsette i hans ånde å spre mere av det? Hva vil det gjøre for godt? Hvorfor bruke energi på noen som viser så mye hat selv?

Selvfølgelig er vi sinte og redde. Skulle bare mangle. Jeg er sint. For at det var så enkelt. At én syk person, var alt som skulle til for å ødelegge hva som var et trygt og godt samfunn. Personen har rasert tusentalls liv på så mange forskjellige måter. Vi har lov å være sinte, reagere. Alle må få sørge på sin måte. Men hat og sorg er to forskjellige følelser. Hatet vokser å lindres ikke, det gjør sorgen.  Hat er en uendelig følelse- som aldri noen gang har ført noe godt med seg.

Jeg leser om de sårede, døde og skremte. Ikke uten tårer. De har trillet mer eller mindre konstant siden igår ettermiddag. Bomben, i Oslo var skremmende nok, hva som skjedde ute på Utøya, lå i periferien noen timer. Hjernen og hjertet orket ikke med alt som skjedde. De kunne bare filtrere én hendelse av gangen. Sakte men sikkert flettes de to hendelsene sammen. Først nekter man nesten tro på det, men så ser man jo at dette her, det skjer i virkeligheten. Nå. Nå blir kanskje et menneskeliv tatt. Når nyheten først kom om “opp til 30 lik i vannet” tenker man, dette er jo bare oppspinn av media, kan ikke tro på det før politiet har gitt sin pressekonferanse. Jeg skulle beholde roen, det var nok mennesker som svømte det der..

Så våkner man da. Til nyheten om tallet 80. Ikke 80 skadede. 80 døde. Minst. Så de skadede. Og  de som kom seg unna, men har arr i sjelen, vonde minner som aldri vil lege helt. Tårene triller igjen, mens jeg selv sitter å ser på mine tantebarn, som like ubekymret ser på tegnefilm. Det er godt ikke de trenger få vite, eller få det forklart. For jeg skjønner det ikke selv en gang. Tidsnok får de høre historien. For det blir historie. Hendelsen er allerede historie- nå må vi reparere skadene. Og det, kan man ikke gjøre med hat.

Jeg ble så skuffet, så såret over de menneskene som deltar i HAT-grupper. Det ene skjellsordet etter det andre. Brenne i helvetet- som om mennesker med denne innstillingen tror på noen Gud. Jeg gråter når jeg leser at ungdommer kaller A.B.B for ” Din jævla homo” Ikke bare er det nedverdigende for de som er homofile, men for de som har en homofil sønn eller datter. Hat avler hat. Eller “din forbanna neger”  Dere har så mye igjen å lære om livet. Vil du ha disse utsagnene på trykk når du skal søke jobb i fremtiden spør jeg deg da? Hva om din sjef en gang er homofil. Eller mørk. Hva tenker du på som bare ser sort, isteden for å bruke din energi (som du åpenbart har så mye av) til noe godt. Dele tid med de du er glad i, trøste noen, elske noen. Være der for noen. Dit hat gjør deg ikke til et bedre menneske enn han som hatet og skjøt. Tenk litt på det du. Jeg vil også tillegge til de som roper at “21 års fengsel ikke er nok”  at vi i Norge har så kalte forvarings-dommer (Ref. Banheia, der Viggo Kristiansen ble dømt til 21 års fengsling med forvaring) Det betyr at de 21 årene kan bli mange fler år- noe jeg personlig mener er høyst aktuelt.

Men så, til alle dere som sørger, deltar med lys, varme og kjærlighet. Dere gjør meg stolt over å være norsk. Til dere som deler ord og trøst. Viser oss vei til forståelse. Takk. Til vår kjære statsminister Stoltenberg, som med ekte varme og gråten i halsen nesten forkynner at dette skal vi slå tilbake på, med enda mer demokrati! Jens, du har vist deg stolen verdig! Fabian Stang, også du en varm og trygg leder. – Jeg skulle ønske det var meg som sto der foran, for å spare livene til disse unge menneskene – Helsepersonell, blodgivere og frivillige som har jobbet på spreng. Media, som uten stopp har holdt oss oppdatert, nesten helt uten spekulasjoner. Nesten. (Ref. Mann med kniv på Sundvollen i VG for å nevne noe) Jeg er stolt over å være norsk idag. Selv om det gjør vondt. Selv om jeg er redd. Selv om jeg er rystet. Samholdet og respekten så mange har vist, medfølelsene som har fylt opp Twitter, Facebook, tabloider, aviser viser meg at de aller aller fleste nordmenn deltar i sorgen, og viser sin sorg åpenlyst. Til trøst. For å få trøst.

Også idag skriver jeg for min egen del. For å sortere ut tanker. For å tenke gjennom hendelsene- filtrere dem. Mannen med skytevåpen skremmer meg ikke. Han er tatt. Politiet har ham. Vi må stole på rettsstaten Norge. Det er den eneste vi har. Det er de eventuelle reaksjonene fra mennesker som ikke evner å forstå at kjærlighet er det vi trenger, ikke mere hat- dere skremmer meg mer enn han som har utført disse makabre hendelsene. Det er nok at det tipper for en av dere, for at det skal skje igjen. En eneste en er nok. Det skremmer meg idag.

Mine dypeste tanker og medfølelse til alle som er rammet av dette angrepet på demokratiet og tryggheten man en gang tok som en selvfølge. Til de som har mistet.

Jeg skal stå sterk. Tro på at vi kan ha det godt igjen. At dette skal forsterke Norge som et fritt land.

Det er ikke vi mot verden- det er vi for verden!

Klem.

Gjør deg ganske liten. Alene. Når store ting skjer. Når frykten griper deg. Redselen. Det er en ufattelig tragedie. Selv har jeg brukt ettermiddagen til å gråte, være sint og og desperat prøvd å holde mine tre barns følelser i fokus. En del av løsningen ble en skål smågodt. Å tente lys. Og klemmer. Mange klemmer.

Savnet etter voksenkontakt er enormt og for første gang siden skilsmissen savner jeg DEN tryggheten. Å høre en voksen stemme.

Men som den eneste voksne i huset, må man bite sammen, litt. Bruke den styrken du bærer på at de skal føle seg trygge, selv om jeg selv er livredd.

Vi reiser til Stockholm i morgen. Jeg har ikke turt å si høyt hva jeg tenker. Men her må jeg bare si det, jeg vil ikke til Stockholm. Jeg, jeg vil være hos de jeg er glad i, familien min og sammen med barna mine.

Jeg er livredd. Ja, dette har klart å skape frykt.

Vi er et lite land, sier Stoltenberg. Ja, vi er det.

Jeg sitter i Sverige, og har bare svenske kanaler, de sender likevel direkte fra NRK. Liver går jo liksom videre, men at dette er en av de mest tragiske dagene i Norges historien, er det liten tvil om.

“Politiet gjør nå alt de kan for å få oversikt over alt som har skjedd på Utøya” Stoltenberg, snakker med den myke stemmen. Man ser at han er preget. Like preget som alle. Idag er vi ikke vi og dem. Idag er vi bare vi. Vi alle sammen.

Familier samles. Man ser at båndene er tette.

De som er helt alene oppi dette her tør jeg ikke tenke på. Jeg har jo barna i det minste.

Jeg har vert den voksne i dette. Jeg er den voksne. Som skal forstå, forklare, skjønne, peke og vise vei. I formiddag, når denne fredagen, den 22.07.2011 fortsatt var en hvilken som helst fredag, satt jeg å lette etter sider på nettet, med nyheter for barn. Jeg fant ikke. Ikke godt oppdaterte sider, med verdens nyheter, for barn. Da kunne jeg fulgt nyhetene også i en myk variant.

Det er makabert å sitte å se hva som skal være lik som flyter i land. Jeg har sett det før.. Tsunamien mettet øyne og hjerte på slike bilder.

Jeg har flyttet meg til TV’n på soverommet. Barna, ser mennesker leke og vinne millioner av kroner på den andre TV’n. Jeg følte de hadde fått nok for idag. Jeg selv kan ikke slite meg fra NRK-sendingen. Kan bare ikke. Selv om det ene vonde øyeblikket bare ruller over i et annet.

Min empati overgår det meste nå.

Faktum at jeg ikke vet om XX var på Utøya, han burde vert der, men har et svakt håp om at han er et annet sted. Melding er sendt, svar kommer nok.

Den respektløsheten mot Norge, demokratiet og menneskene har jeg ikke ord for.

Jeg er ikke overrasket. At det skjer. Har skjedd. Om det er terror, eller noe annet- lar jeg statsmaktene avgjøre.

Jeg vil forholde meg til de som er like små som meg.

Jeg vil gi varme og kjærlighet til de pårørende, til de utsatte, på en måte, er vi alle utsatt, bare på forskjellige måter.

Idag, er jeg stolt over å bo i et land der vi står sammen. Jeg håper av hele mitt hjerte at vi nå velger å se på alle nordmenn som like mye verd. Uavhengig av hvor man opprinnelig kommer fra. Jeg allerede sett grupper av mennesker som skylder på “innvandrere”

Menneskers uvitenhet, provoserer. Også makabre “Tvitringer” har rullet i feeden min idag. Jeg blir sint og skuffet.

Sammen er vi sterke. Og som ei som ikke har noen å gråte på skulderen hos i dette øyeblikket, kan jeg si til dere som HAR det, gjør det. Ta vare på hverandre. Snakk med hverandre. Dere er heldige som har hverandre!

“- Men mamma, der er en svenske som jobber på kontor i Norge- du sa at alle svensker skreller bananer du!” (Minstejenta, 10 år)

Jeg kan le litt. Det er godt, en dag som dette.

I mitt trygge lille hjørne vokser ingen store trær- i mitt trygge lille hjørne slår ikke hatet rot.

Når skygger truer roen, når gråten banker på, er hjørnet ganske lite og og trengselen for stor

Det vakre, varme pleddet, som har sin plass i hjørnet, er hullete og ødelagt, men ikke mindre trygt.

Pleddet som er laget av kjærlighet fra  mor, styrke fra en far og respekten fra en bror

Så kom og sett deg ned min venn, la pleddet gi deg trøst, sett deg her på siden, jeg skal lage plass.

Ta vare på hverandre- alle som en!

Klem.

Google + (G+) har fanget denne jentas oppmerksomhet. Hvorfor? Så enkelt som at nettverksbygging er alfa omega. På mange områder. Nå blir man nok ikke bestevenner med folk via G+, langt ifra. Men fakta er at spennvidden av mennesker i dette mediet, bidrar til økende kunnskaper for den enkelte, hvis man bare vil. Jeg var tidlig ute med en konto, mest for å mette nysgjerrigheten.

Jeg skal kjøpe meg speilreflekskamera. Jeg syns fotografering er artig, og etter at man har prøvd et speilrefleks, eller systemkamera, vil man rett og slett aldri bli fornøyd med et lite digitalkamera, selv om det aldri tar så liten plass i veska. Jeg kastet ut spørsmålet angående hvilket kamera jeg skulle velge og svarene lot ikke vente på seg. Nettopp for at jeg har valgt å følge mennesker med interesse for FOTO.

Greit å være alene noen steder i alle fall ..

I starten er det bare å fylle ut følgelisten sin. Etterhvert oppdager man de som deler gjennomført, og de som bare bruker G+ som de ville gjort på Facebook. Jeg liker Facebook jeg, men der deler jeg med mennesker jeg kjenner, eller på noen som helst måte har et forhold til. Nei, vi trengte kanskje ikke et nytt medium, men vi fikk det, og jeg ser nytten. Jeg vet ikke hvor nyttig JEG er for de andre brukerne. Jeg tør å si at det er lik null per idag, men siden jeg har mange i kretsene, så kan jeg jo dele andres nytte videre.. Mange bekker små eller noe  En annen ting er jo at hvis du ønsker en debatt kring et emne, så poster du bare og vips, så er noen enig/uenig og man får flere sider av samme sak. Kanskje derfor jeg liker det så godt.  De har heller ingen grunn til å være enig med deg, noe folket på FB som regel har.. Å diskutere med mennesker man ikke kjenner fra før, bidrar i aller høyeste grad til at man får så hatten passer. Skulle jeg for eksempel dra igang en diskusjon på Facebook om lykkepiller, ville mange holdt seg litt tilbake, siden de vet at jeg har brukt dem, (til dels bruker) Samme diskusjon på G+ ville blitt mer saklig tror jeg.

Jeg håper at G+ fortsetter med å være en seriøs arena. Facebook klarte dessverre ikke dette, men Facebook har fortsatt sine fordeler. Uten ville jeg ikke hatt så god kontakt med familien min, som bor fra Skåne /Kristiansand til Bardufoss i nord. I tillegg ser men mindre og mindre av tåpelige statusoppdateringer. Jeg sluttet med dem for lenge siden, kua har ikke glemt at hun var kalv. Idag, brukes Facebook til familie og venner, arrangementer og for å spre informasjon- for min del. Google + vil for meg være nettverksbygging.

@FrokenYhr

Noen mener at G+ er en forlenget arm til Twitter- jeg syns de to har nære null med hverandre å gjøre. Men ser litt av nytten at man kan videreføre en diskusjon som startet på Twitter, til G+, å diskutere på Twitter er en kunst. 140 tegn er ikke mye, men nok til å skape forvirring og misforståelser.

I rekken av innrømmelser. Jeg har ikke reklamert mye for G+ på Facebook. Grunnen er enkel. Jeg vil først se hva G+ kan bli. Jeg ønsker at det blir en plattform der alt er integrert, altså alle Googles applikasjoner i en og samme utgave. At G+ skal bli oversvømt av banale oppdateringer er faktisk ikke noe jeg ønsker, selv om jeg er klar over at man kan skjule disse.

Noe jeg må venne meg til. At private meldinger på G+ foregår i strømmen, men det er bare den du og den du deler med som ser. Det fungerer, men er uvant. I forhold til private meldinger på både Facebook og Twitter, som foregår i andre faner/strømmer er G+ sin løsning veldig “ny” og i starten var det en merkelig følelse å se private meldinger “rett i strømmen”. For det foregår selvsagt også der. Ting man ikke trenger å dele med ALLE. Og atter igjen ser man at det er HVEM man deler med som er essensen på denne arenaen.

Pratemeldinger og Hangouts. Fungerer fint og har noen fordeler som andre ikke har. Man kan flytte vinduet, og ha ulike størrelser på det, man kan også snakke med fler. Tror de har tatt litt fra MSN og litt fra Facebook. Hangout ser jeg fungerer fint og jeg skulle gjerne deltatt på noen av dem, men G+ finner ikke min integrerte webcam. Sånn er det. Jeg surfer med PC, når det er sagt, blir min neste en Mac. Det er ikke opp til diskusjon. Jeg har bestemt meg!

Youtube at your service..

Jeg syns Google + er en spennende nyhet, selv om jeg ikke er veldig teknonerd..

Buss och Kran på er

Engasjert i det som skjer rundt meg er jeg nok.

Jeg er den typen menneske som engasjerer meg lett i hendelsene rundt meg. Jeg har mine hjertesaker selvsagt, men jeg kan godt sette meg inn i nye ting, og da for å lære meg mer og utvikles i en ny retning. Jeg har aldri vert den som har brent for bare én sak, men litt om det meste. Igår tok jeg opp voldtektssaken utenfor Stortinget, men ikke for at jeg ville henge ut sikkerhetsvaktene- de tilkalte politiet, det er deres direktiv. Men sikkerhetssjefens uttalelser om Agurktid, var om noe veldig provoserende, samt Google plus brukeren, som skrev innlegget om at voksne mennesker får skylde seg selv. Jeg var sint og lei meg når jeg skrev innlegget. Overgrep skal ALDRI banaliseres. Uansett hvilket tilstand ofret måtte være i. ALDRI! Jeg vil også tillegge at personen som la ut påstandene “om å skylde seg selv” har slettet sitt innlegg. Jeg håper at det var for at han selv så idiotien, respektløsheten og sin egen trangsynthet og ikke bare for at han ikke taklet motargumentene hans uttalelse fikk. 

Det er kommunevalg til høsten. Jeg er litt over middels interessert. Såpass at jeg følger med og vet hva jeg skal stemme. Og hvorfor. det er kanskje mer enn de fleste. Det finnes nok av de menneskene som ikke bryr seg i det hele tatt for å sitte å klage på våre politikere og hva de bestemmer seg for. Hver gang jeg hører ordene “det må være lov å klage litt” blir jeg en smule frustrert. Nei, man må ikke ha noe å klage på og retten til å klage på noe som helst mistet du når du bestemte deg for å ikke bruke stemmeretten din, i alle fall når det kommer til samfunnskritiske spørsmål.

Så har dere vel fått med dere at FRP ikke vil at Tromsø skal bli en like skremmende by som GUD FORBY OSLO!!!

Jeg skal innrømme såpass når det kommer til hva jeg stemmer, at det ikke er FRP. Grunnen til det er enkel. FRP betsår av en samling mennesker som ikke fra starten av hadde noe konkret å komme med. Der samles alle villbasser som føler at de ikke passer inn noe annet sted. Dette gjør FRP til et politisk parti som aldri kommer til å finne en indre ro. De kan selvsagt komme med gode forslag og kanskje til og med gjøre noe bra- men den røde (blå) tråden vil for meg bestandig mangle. De er rett og slett som et sirkus- underholdende men kjedelig i lengden.

Alle, absolutt alle partier har en skjult agenda. Det trenger ikke å være ondskapsfullt for at jeg skriver skjult agenda. FRP sin er lett å oppdage, i alle fall når det kommer til innhenting av stemmer. NRK melder at FRP politiker Bård Hoksrud mener at et mobilforbud i bil “er vanskelig å håndheve” Det er vel ikke første gangen en FRP politiker mener noe om en bagatell. Jeg tror de “mener noe om bagateller” for å fange opp velgere som ikke vet hva de skal velge i det hele tatt og som tenker, jøss, dette var bra, han stemmer vi på.. Noen menneskehjerner er så enkle og FRP har skjønt det. I tillegg er ingen i FRP redd for å dumme seg ut. Det skal de faen meg ha

Å være politiker i Norge er vel en av de mest utakknemlige jobbene man kan ha, likefullt er det selvvalgte lidelser og de har lønn nok til å tåle et og annet. Jeg vet ikke om jeg skulle synes det var verd det, men er glad for at noen tar den jobben.

Siden jeg stemmer ved hvert valg har jeg også full rett å klage, en av fordelene.

Fordeler og ulemper med alene-tilværelsen i Norge

Etter skilsmissen, da jeg møtte singellivets alle fordeler og ulemper, har jeg i alle fall grunn til å klage på noe. Ulempene vil si. Å være singel i Norge er grusomt dyrt og har null fordeler når man skal drive et hushold. Norge er bygget opp på grunnlaget: Gift deg og skaff deg to barn, så får du det bra! 

At single mennesker, jobber mer, betaler mer skatt, ikke har syke barn, er sjeldnere syk selv (siden ungene ikke bringer hjem basiller fra skole/barnehage, gjerne jobber røde dager og sene netter på sykehus o.l, det belønnes ikke på noen måte. Mer enn at man eventuelt får mer utbetalt i lønn, siden man jobber mer. Men man har mange av de samme utgiftene.

Det er svindyrt å være singel i Norge.

840 000 alenehusholdninger i Norge- 840 000 mulige velgere- det hadde vert noe å ta tak i..  Jeg tror jeg har sett Venstre rope litt om dette, uten at jeg kan huske helt hvor jeg leste det, og orker rett og slett ikke Google det heller.

Visste dere forresten at når du gjør et søk på Google, gjennomsøkes nærmere 30 MILLIARDER websider? Det er algoritmen sin det tenker jeg  Artifisiell intelligens på høyt nivå. Det er ikke tilfeldig at de mest relevante sidene dukker opp først- men dette er vel barnemat for de fleste- men 30 milliarder sider, er mye.

Buss och Kran på er

PS. Trikk er også bra

Voldtekt er et betent tema. Politisk og blant oss borgere. De fleste vet at dette er et overgrep av dimensjoner. Jeg har aldri annet enn vært ærlig med dere lesere- jeg ble voldtatt som 14 åring og selvfølgelig kan jeg ALDRI på noen som helst måte være objektiv i en slik diskusjon. Prøve å siden fra andre vinkler enn hva som står skrevet i avisen. Jeg leser med store øyner “Stortingsvakter fulgte voldtekt direkte på video” på db.no og smerten og sinnet som veller frem er så intens- som kniver. Så tenker jeg, men alle, absolutt alle må da riste på hodet av dette. Så surfer jeg innom Google + og finner følgende:

HVEM som sier dette er uviktig- poenget er at noen sier det!

Nei, jeg skal ikke gå inn i så mange detaljer om dette, alle har rett til sin mening, men dette er en skremmende holdning! Veldig skremmende! Man beveger seg på tynn is- veldig tynn is.

Jeg var full fjortenåring den gangen det skjedde. Jeg har bearbeidet, jeg har blitt fortalt at det ikke er min skyld. Så kommer dette. Jeg er glad jeg er sterk. At jeg klarer å se at denne uttalelsen er lite gjennomtenkt. Men jeg må få reagere, skrive vekk sinnet og skuffelsen over at noen der ute mener at dette faktisk kan være min feil. Det kommer til å bli hevdet “ja men du var ikke voksen” like fullt var det JEG som valgte å bli full den kvelden.

At NOEN vil “legge skylden på en voldtekt PÅ OFRET ” er for meg ufattelig uansett hvilket tilstand ofret er At mennesker rundt om ikke griper inn kalles “The bystander effect” og er en vanlig forekomst. Ikke bra, men dessverre en del av hva som er normalt.

Jeg vil rette et takk  og en klem til mennene som har kommentert innlegget på Google + videre- mange gode poeng, og jeg tenker at de fleste tenker som de- ellers hadde jeg ligget tynt an..

Om man leser artikkelen, på Dagbaldet kan man synes at de rundt burde ha stoppet det, at sikkerhetsvaktene burde ha gjort ditt og datt- Deres direktiv er å tilkalle politiet, noe de gjorde. Leser man om sikkerhetssjefens kommentar til det hele blir man nesten mere skremt..

- Nei, når en forbrytelse skjer, kontaktes politiet. Slik jeg forstår det, var de raskt på stedet.

Sikkerhets sjefen på stortinget har en noe patetisk uttalelse å komme med.

Når Dagbladet spør om et møte om sikkerhetsfolkenes opptreden, svarer Gerrit Løberg:

- Nei. Vi har mye å gjøre i dag. Men jeg forstår at dere vil slå dette stort opp, og at det er agurktid.

 

 

Tok man ikke sikkerhetsvaktene seriøst FØR man leste artikkelen, gjør men nok det ikke ETTER heller. Jeg er sjokkert over banaliseringen av sikkerhetsvaktenes ansvar!

Det er menn som engasjerer seg i debatten. Det er jeg takknemlig for. At de fleste synes at man ufrivillig sex er et overgrep. Det gjør meg tryggere. Mine opplevelser er mine. Å lese slike kommentarer gjør vondt.

Hvem gir deg rett å overfalle et annet menneske?

Jeg bare lurer!

Buss och Kran på er!

Alla vil til himmelen, men få vill ju dö...

Frykter norsk HIV-epedimi. Det er TV2 som bringer nyheten og jeg, jeg leser med skremte øyner. Ikke bare sprer den seg fort, den sprer seg raskest blant de som har sex med menn. Liksom, tilbake til 80-tallet. Ikke for det- alle kan bli smittet, men tallene vokser blant homofile menn. Jeg tenker i de baner som sikkert du tenker litt, det er blant innvandrere det har økt mest. Jeg tenker mitt og sier at det er lettere å være homofil i Norge enn det landet de kommer fra. Å skjønne viktigheten av kondom er kanskje ikke like enkelt for alle?

Dagens Nyheter

Jeg er avhengig av nyheter. Gode som dårlige leser jeg dem. Har gått gjennom dagens, som startet med HIV-smitten.. Jeg har funnet ut- helt selv at de beste nyhetene får men via NRK og TV2, de som skriver for de begge er dyktige journalister, også på nett. (Tillegger at jeg fortsatt liker Dagens Næringsliv som aktør på dette området)

Får sagt det ..

NRK melder at slåssingen i Kongsbergs nattetimer er halvert etter at de forkortet skjenketidene. Ja, men hurra for det. På andre plasser har det bare gjort at folk reiser hjem til hverandre å slåss og politiet, de får ikke vite en dritt. Det blir litt som NAV- ser men ikke problemet, finnes det ikke. Under matta med det bare, så blir statistikken finere. I tillegg sparer vi penger. Folk drikker vel ikke mindre av den grunn?

Sommerunderholdning

Jeg så forresten filmen “The kite runner” her om dagen. Hva den heter på norsk husker jeg ikke, leste boken på engelsk for en del år siden. Vel,  om de fleste bøker som blir til filmer, kan man vel bøkene som regel er bedre. Men akkurat denne filmen, blir bedre av at man har lest boken. Jeg hadde vanskelig for å forestille meg et Afghanistan, der de fløy drager og sprang omkring som lystne barn. Å se filmen, var riktignok sterkt, men det bidro til at jeg nå skal lese boken på nytt. Så klart. Med litt andre øyner.

Bylivet

Oslo er mer enn denne surpadda

Jeg savner Oslo nå. Riktignok bor jeg for tiden i Tbg, men det er Oslo jeg savner.  Parkene, folkene, bussene og trikkene. Den der følelsen at hele byen ligger for dine føtter. Bare å kjøpe seg et månedskort på Ruter og vips har du 1000 muligheter til. Jeg elsker Vigelandsparken, Grønland og øyene. Det fantastiske med dette månedskortet er jo at det tar deg ut i fjorden også. Når jeg hører kjente klage på “den stygge hovedstaden vår” er jeg straks der å spør dem HVA som er så ille.. Svaret er svevende, (i mitt stille sinn tenker jeg at dette er noe de bare har hørt å ikke opplevd selv..) men bygging og rot er vel svaret jeg får.

Men da har de ikke skjønt det- ikke i det hele tatt. For hvor ellers kan du sitte på en vakker grønn plen, med masse lekeplass og trær rundt deg, midt i en by? Der du er et steinkast unna naturskjønne Frognerseteren, Nordmarka. Der kaffebarene er like rundt hjørnet, havna et øyeblikk unna. Gamlebyen. Med sine ruiner og hus i tegl. Å gå på oppdagelsesferd i sin egen hovedstad er ikke det verste.

Akershus festning, Aker brygge og Bygdøy. Om man bare ser det stygge i en by- tror jeg jaggu man må være bra innsnødd. Jeg, i min tur blir bare mer nysgjerrig på selve byen og historien. Arkitekturen.

Narvesen-kiosken fra tidlig 1900-tall, står der ennå. Jeg tar meg selv i å tenke på hvor mye historie som har passert denne lille bygningen.. Millioner mennesker som har passert den.

Sandakergården ved Stortorvet. I vakker barokkstil. Man trenger ikke reise langt for å oppleve vakker arkitektur. En dag med fotoapparat i Oslo, er absolutt ikke å forakte. Selv om jeg bare har et digitalkamera, så har jeg i det siste lært meg å fotografere med speilrefleks- så det er mitt neste innkjøp. Jeg gleder meg til å studere byen litt nærmere

Små gleder er gode gleder og som perler på ei snor blir de et vakkert smykke, ikke sant?

Buss och Kran på er!