Ubalanse.com

Av og til må man koble litt ut. Bort. Jeg liker å tenke på meg selv som sterk. Psykisk om ikke annet. Men så er det slik at man reagerer sterkere på enkelte ting enn andre. For min del, startet en liten nedtur av noe så enkelt som én time hos psykologen, som mener seg tro at jeg ikke kan knytte meg i en nære relasjon. Det var en stund siden han sa dette, men det er sånn med meg at av og til tar det litt tid, før det synker inn. Mulig det kan være sånn for deg også? Innimellom mener jeg. 

 Ja, jeg har vanskeligheter for å slippe noen helt inn. Og vi kan godt snakke om menn nå. Og jeg skjønner at det er noe som ikke stemmer. Mennene jeg har hatt i livet, har nesten utelukkende såret eller skadet. På ulike måter. Jeg har som tidligere skrevet ned, vært gjennom en stygg voldtekt som nok dessverre har merket meg mer enn jeg tror. Jeg vil ikke at dere skal misforstå noe. Jeg er ikke sint, eller redd for menn. Jeg er tvert om veldig glad i det andre kjønnet og jeg liker å omgåes dem mer enn damer. De er konkrete og fysiske. Og jeg liker denne beskyttelsen jeg føler. Men all min omgang med menn, alle mennesker, er på mine premisser. Det er jeg som skal og vil bestemme hva som skjer. Og om noen trår for nære, kommer piggene ut. I ren selvbevarelsedrift. Den dype relasjonen er jeg redd for.

Så lenge jeg kan huske har jeg psykisk måttet forsvare meg mot menn. Først følelsen av en far som plutselig var 120 mil unna. En ny stefar, som ikke slo men stadig vekk gjorde forskjell på meg og nye søsken. Som forventet mer av meg enn noen andre. Som ble hysterisk sint og fortalte meg at min far, min egentlige far, ikke ville ha meg. I tenårene ble jeg en djevelunge og i mitt hode fortjente jeg å som 14-åring å bli voldtatt. Såpass at jeg valgte å ignorere det. Helt til jeg var 30. Jeg var godt gift, og dette endte i atter en katastrofe. Men alt dette her har gjort meg skeptisk. Og redd for å ta skritt i den retningen.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke skal være redd menn. Aldri. Jeg bestemte meg for at jeg skal være sterk. Ingen skulle få slipe inn og denne muren har nå gått å blitt veldig, veldig solid. Det er nærmest en panikkfølelse når menn jeg kjenner, og ikke for den delen, prøver å nærme seg meg. Jeg blir iskald og løper. Når menn viser følelser, ikke bare ovenfor meg men sånn generelt kommer irritasjonen. Og tro meg. Det er langt fra gøy. Den enkleste løsningen er blitt å se på menn som noe man kan ha gøy med. På så mange måter. Om noen skulle trå for nære, er det rett og slett enklere å stikke av om man holder ting på avstand. Det er så enkelt.

Jeg, skal altså jobbe med dette. Så i mine tanker i dag, har der vært tanker på et husdyr. Som jeg kan knytte meg til. Som jeg kan lære meg å like. Ikke for at jeg sammenligner menn ned dyr, nei nei. Dit skal vi ikke gå. Men det handler om å knytte seg til noe, noen. Jeg har venner. Men jeg spør meg selv om og om igjen, deler jeg mitt innerste med dem? Og nei. Jeg gjør ikke det. Mellom radene i bloggen står det mye.

Jeg ser ikke på problemet å “ikke kunne knytte seg til én”. Jeg ser bare på hvordan jeg skal løse det. Det er heller ikke livsviktig. Jeg tror jeg overlever fint uten mann (eller dyr) i livet. Men jeg er ikke så fornøyd med hvordan jeg skyver menn(esker) fra meg. Jeg er et kjærlig menneske, innerst inne. Men jeg har åpenbart noen sår, noen som ikke helt vil gro. Og jeg tror ikke det kan fortsette slik. Og selvsagt, et sted i hjertet er jeg også redd for å bli ensom.

Jeg er selvsikker. Jeg syns jeg er en alright jente. I en fin alder. Med mye foran meg. Jeg vet jeg er sterk. Resolutt utelukker jeg sutrete mennesker fra mitt liv. For de spiser meg opp. Men de aller fleste jeg møter på er fine mennesker. Som bare vil andre godt. Men jeg beskytter meg godt. Jeg må det.

Jeg vet at menn flest er flotte. Gode. Jeg er bare redd noen plutselig skal rive ned muren å ødelegge alt jeg har bygget opp av forsvar. Jeg lurer nå på om en liten hamster vil gjøre noe med det? Må jo søren meg ta å le litt her òg.. Mulig psykologen mente et sånt dyr som hund. Som har noen egenskaper. Og vilje. Så på pinnedyr i dag. Sto de kunne være “kjærlige” men gud’bedre så ekle!

Jeg løser det meste med humor. Men aller mest løser jeg ting ved å skrive det ned. Dele en stund. Jeg er ikke et ødelagt menneske. Jeg er et menneske som har blitt fortalt at jeg har noen “issues” og ønsker å gjøre noe med det.

Om jeg gruer meg til i morgen? Da terroristen skal i rettsalen? Da vi skal rippe opp i gamle sår? Sår som absolutt ikke har grodd? Ja. Det gjør vondt. Og jeg er bare en vanlig tilskuer til sirkuset. Jeg mistet ingen. Jeg er en av de som skal bidra til mer åpenhet, mer demokrati. Jeg er en av dem som skal lytte, se og lære. Jeg er den som skal forklare for mine barn hva som skjer og hva som er rett og galt. Jeg er nervøs. På en merkelig måte. Terroristen som i mine øyner en konspirasjonsteoretiker som rett og slett har gått for langt. Han gikk over streken og tilregnelig eller ikke, kan vi alle enes om at det er en gal manns verk. Og det som skremmer meg mest er det faktum at han ikke er alene. Det finnes tusenvis av mennesker med samme virkelighetsbilde som ham. 

Av en eller annen merkelig grunn, er det tegneserien Pinky and the Brain som dukker opp i hodet når jeg tenker på terroristen. Kanskje for at jeg trenger å latterliggjøre ham litt. Vi har alle våre måter. Siden humor og hendelsen 22.07 ikke har mye til felles, er det personen terroristen jeg trenger å latterliggjøre. Mulig det klinger feil i så mange ører. Men jeg tenker altså på han som den lille rotten i tegneserien. På den måten slipper jeg litt av den kvalmende følelsen som brer seg i kroppen når fjeset dukker opp i media. Selvgod. Høy på pæra og helt uten evne til å se verden gjennom andre øyner enn sine egne. Og av en eller annen grunn tenker jeg også på Houston S. Chamberlaine, kulturfilosofen. Stormannsgalskap er også ord jeg bruker i tankevirksomheten. Jeg bruker ikke mye tid på å hate terroristen. Jeg hater derimot handlingene hans. Han har tatt 77 liv, men ødelagt flere tusen.

Jeg tror på det norske rettsystemet. Jeg føler at jeg ikke har noe annet valg enn det. For det er den sikkerheten vi har. At systemet har feil og mangler må man regne med. At også uskyldige mennesker blir dømt er forferdelig. Men rettsstaten Norge har dette systemet og det er det som skal holde terroristen unna gatene, rett og slett. Jeg kommer til å følge saken, uten filter. Dels for at det er noe som uansett kommer til å skrive seg inn i historien og dels for å lære. Og kanskje også for å bli mettet. For å ta del av noe av det stygge i livet. For å se at systemet fungerer, til tross for at dette er noe vi aldri har opplevd før. Jeg vil se ham straffet. Selv om jeg har et bilde av terroristen i hodet, der han uansett hva som sies vil virke uanfektet. Jeg ser ham foran meg, sitte å småle. Fnyse litt. Riste på hodet. Uten evne til å ta til seg noe. Klart terroristen har en diagnose. Men selv folk med diagnoser kan gjennomføre vel planlagte oppdrag. Jeg leste et sted, uten at jeg finner det igjen, at noen påsto at terroristen var smart. Altså som i høy IQ. Noe jeg har vanskelig for å se for meg. Hans ord i “manifestet” er alt for mye kopier og lim inn, noe en fireåring ville klart. Jeg har ikke lest hele, det interesserer meg ikke, men jeg er vel som mange andre. Ønsker å forstå.

I starten ville jeg ikke skjønne. Jeg ville bare gråte og glemme. Nå klarer jeg å skille de vonde følelsene, med de praktiske. De som forteller meg at det er kunnskap å skjønne. Kunnskap til å forhindre at noe lignende skjer igjen. Jeg tror ikke at jeg kan redde verden på den måten, men jeg tror at vi alle kan bidra med noe. Jeg vil følge med for å se ham få sin straff. Rett og slett. Det er den siden av meg, den som vil ta hevn. Som ønsker å se ham i gapestokk. Men han ville nok vært uanfektet av selv en gapestokk på Egertorget. Jeg klarer ikke å se for meg at hans eget korthus noen gang skal rase sammen. Vi, som sitter å ser på ham klarer nok ikke å skjønne hvor solid hans tenkegang er inni hodet. Jeg kan tenke meg at det er noe av det vi vil oppleve som mest frustrerende. At han ikke bryr seg, at han ikke evner empati.

Terroristen kommer til å gå rett inn i historien. Han kommer minnes i mange år fremover. Ikke på en god måte.  Jeg tenker at jeg vil se ham råtne i et mørkt hull. Ingen straff vil uansett få gjerningene ugjort. Jeg håper han vil regnes tilregnelig. At han til syvende og sist blir idømt 25 år pluss forvaring. Skulle utfallet bli annerledes og han igjen blir utilregnelig så må jeg, vi stole på at han får en dom på seg som holder ham innesperret for resten av livet. Hva skal han ut igjen å gjøre tenker jeg. Men skulle man måtte ta en tredje runde med tilregnelig, utilregnelig ville hele rettsaken bli en farse. Jeg kan innrømme at jeg føler at det er litt farse allerede. Hvorfor man i alle dager setter to psykologer på saken og ikke fem eller ti fra starten av er for meg en gåte. Men så har vi jo aldri hatt en slik situasjon i nyere tid. Dette er nytt. Stort. Og ubehagelig. Alle sitter med samme ønske. Vi ønsker at dette aldri hadde skjedd. Jeg er hverken psykolog eller jurist. Jeg er en del av massen, som sitter med tanker og funderinger på hva som er straff nok.

Terroristen får sin oppmerksomhet. Det er ikke til å unngå. Men det blir i en intensiv periode. Han må leve på denne oppmerksomhets-tiden en stund. Han vet nok at han ikke blir glemt. Han er nok heller ikke i stand til å skjønne hvor mye vi misliker handlingene hans. Han ser det nok, men det går neppe inn på ham.

Lippestad og hans assistenter har nok en stri jobb. Det står respekt i jobben de gjør. Alle har rett til et forsvar. Det er en av sikkerhetsventilene i norsk rettsystem. At det hele til tider virker litt sirkus er nok bare å regne med. Det er jo en klovn som står tiltalt. En klovn med stormannsgalskap.

Du trenger ikke å være enig. Jeg hadde bare alt for mange ulike tanker i hodet. Jeg fungerer best når jeg får satt dem ned i ord. Jeg er uansett bare Kari Nordmann, nedi gata i denne sammenhengen. Heldigvis.

Det finnes mennesker som ufrivillig, tilfeldig og helt frivillig dukker opp i ens liv og setter spor. Noen ganger møter man mennesker man ikke har så mye til felles med, og heller ikke kommer til å ha i livet sitt over tid. Men de forskjellige sidene man kan oppdage hos hverandre vil likevel sette sine spor. Man lærer noe av noen og bruker det som referanse for andre ting, videre i livet. Jeg hadde for eksempel en stefar jeg ikke hadde mye til felles med men han fikk meg til å innse at jeg er sterk og selvstendig. Jeg skulle ikke være som ham mot mine barn. Styrken til å være meg selv kommer blant annet fra ham. 

Min mor er den kvinnen som har satt flest spor. Hun har så lært meg å være voksen, ta ansvar og se konsekvenser.. Hun laget grunnpakken. Hun setter fortsatt spor. Hun preger meg. Det er hun jeg ringer når jeg gråter. Eller når jeg vil le. Mamma er bestandig der. Det er hennes jobb. Hun bruker i alle fall si at det er det. Hun har satt meg til verdenen og er pent nødt til å lytte å komme med råd. Det gir henne også retten til å si hva hun tenker. Og ikke putte bomull rundt tungen før hun snakker. Når jeg sier at min mor er klok. Mener jeg det. Jeg er også stolt over henne. Styrken hennes og den enorme kjærligheten hun viser meg og menneskene rundt seg. Likevel, selvstendig, fri og egen.

Svigermor. Vel. Jeg har ingen svigermor lenger. Men jeg har hatt. Jeg var 17 når hun kom inn i mitt liv. Jeg trengte noen. En voksen. Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16. Man er vel ganske voksen da. I sitt eget hode i alle fall. Men hun har gitt meg selvsikkerheten. Min evne til å tro på egen styrke. Selv om jeg 15 år senere falt rett sammen, så var det en grunnleggende styrke i min kropp som fortalte meg at dette klarer jeg. Jeg er sterk. Og jeg var så utrolig trygg på at en dag ville alt dette være over. Svigermor plukket frem sider i meg jeg ikke visste jeg hadde. Selv om vi ikke var så enig hele tiden så hadde vi nok et stabilt bånd. Selvsagt mister man det etter en skilsmisse. Likevel har hun vært med på å forme den voksne personen jeg er idag. Kostet litt å innrømme det etter alt som har skjedd, men plutselig så vet man det bare. At alt hun har sagt og gjort, er sagt og gjort med kjærlighet.

Mannen. Også noe jeg ikke lengre har. Men hadde veldig lenge. 15 år hadde vi sammen og selvfølgelig har vi formet oss sammen. Han har vært den trygge og stabile helten i hverdagen som ga meg styrke og mot å gå gjennom en grå hverdag. Han som lærte meg at svaret på irritasjon nødvendigvis ikke trenger å være sinne. At man noen ganger kan snakke rolig uten å rope. Han lærte meg at det går an å være tålmodig. Sammen opplevde vi jo kjærlighet også og om det er noe jeg har lært av det, er det jo faktisk at kjærlighet finnes. At det er mulig å føle en trygg varm kjærlighet.

Vennen. Som støtter. Som får deg å tenke som også viser at “forskjellig” kan være bra. Som får deg å le, trives og tenke. Diskutere. Og lære. Uforpliktet. Som når du er lei deg, legger en arm rundt deg og sier, jeg er her, når du vil. Det gjør deg tryggere i hverdagen. Om man vil, kan man lære noe hver dag. Kanskje om sommerfuglene flyr til syden på vinteren, eller hvilken skuespiller som spilte i den filmen. Vennen som sparker deg i baken når du er treg. Men som likevel er glad i deg. Selv når du er gretten. Nesten hver dag kan man via impulser, reaksjoner hos andre lære sg noe om hvordan man oppfatter verden.

En gammel mann. Som forteller historier fra tiden som var. Som lærer deg forskjellen på nå og da. Forteller deg hvor godt liv vi lever idag. Fortsatt med glimten i øyet. Den gamle som sitter på så mye kunnskap, et liv fylt til randen av spekulasjoner, tanker og ideer. Han smiler når han ser unge mennesker. Han vet nok noe de ikke vet. Kanskje forteller han ikke alt heller. Man ser det leker i øynene hans når han ser oldebarna. Han henter frem dampmaskinen og setter nesten fyr på kåken, i et ivrig forsøk på å gjenskape noe fra sin egen barndom. Den gamle mannen og det lille barnet. Litt redd for lyden som durer og røyken som oser. Og man ser at det er en felles glede. Og jeg står å ser på. Glad for at han fikk muligheten å fortelle noe videre. Tryggheten som vokser i meg at det er en tid for alt. Arv. At generasjoner går videre. Det er godt å se.

Spor. I nysnø kan du jo tråkke i et ukjent menneskes spor. Ofte lurer jeg på hvem som gikk der før meg. Denne gjorde meg jo en tjeneste, uten at han, hun var klar over det.

Læreren.  Jeg har hatt så mange fantastiske lærere på skolen opp igjennom årene. Så mye kunnskap, klokskap. Viljen til å lære ut. Lærere som har hatt trua på meg. Som har støttet gjennom spisevegring, mobbing. Lærere som har sagt fra, blitt sint og reagert på feilaktige handlinger. Som lærte meg å stå opp for det jeg tror på. Integriteten. At jeg har rett å si nei. Min religionslærer, som skjønte at jeg trengte snakke med en prest når de store spørsmålene kom. Som ga meg full aksept for at jeg ikke kunne konfirmere meg. Som sa at vil du ikke, eller kan du ikke tro på Gud, så lar du være. Men det er lov å angre seg. Om å ha trua på seg selv. Lærere er en viktig del av hverdagen. De beste lærerne glemmer du aldri!

Føler vel at det er på sin plass å nevne psykologen i mitt tilfelle. Vi hadde et nære bånd, hver dag over lang tid. Et fantastisk menneske. Jeg blir glad og sterk av å tenke på henne. Hvordan hun lærte meg å takle autoriteter. Hvordan styrken man ikke tror man kan finne igjen, faktisk aldri forsvant. Hun fikk meg å tenke og akseptere at vi er ulike individer. Med rett å takle livet på hver vår måte. At man er ansvarlig for sitt eget liv. Og at man skal kunne gå oppreist gjennom uventede ting i livet. At samme hva som skjer, må man tenke på de gode tingene. Det som var bra. Møter du sorg, får du takle det på din måte. Men man må også bestemme seg for hvor lenge man skal få være lei seg før men begynner å se fremover, oppover. Det er det bare du som vet. Du har også selvbestemmelsesrett.

Jeg er takknemlig for at alle disse og mange fler mennesker er en del av livet, eller har vært en del av livet. Tar man disse sporene de har satt og blander med mine særegenheter, så har vi meg da. Og jeg er glad for at jeg er jeg. På godt og vondt.

Jeg var fem år den gangen jeg bestemte meg for å bli flyvertinne. Min aller første flytur fra Tromsø til Fornebu (i sin tid altså). Det lille Fokker 50 flyet som ristet avgårde i full snøstorm. Og den snille søte damen som smilte og sa; – Kaffe? Te? Hun klappet meg på hodet og ga meg tegnesaker. Jeg spurte mamma hvorfor hun var så snill. – Det er jobben hennes det, sa mamma. Så jeg drømte videre. Om turer til fjerne strøk, om hoteller og senere også om å gifte meg med en kaptein. Hele verden skulle bli min, bare min. Men så er det nå en gang slik, at man vokser fra sin drøm. (Og gifter seg med en sveiser fra Sverige.)

Det ble ikke noe av flyvertinnedrømmen. Det ble heller ikke noe av alle reisene jeg skulle ta, verden jeg skulle se. Den begrenset seg til Nordens riker og en fullstappet strand i Puerto Rico. Alle de spennende menneskene jeg skulle treffe ble til et hastig møte med Arve Tellefsen på et fly og backstage på en konsert med Arvingarna i 1991. Jeg satte meg fast på et fjell istedenfor. Der ble jeg i 14 år og gjorde det alle andre gjorde. Laget unger og jobbet. Skaffet enebolig, bil og en stor garasje å legge alle tingene i. Men jeg fikk de tre barna jeg drømte om, det skal jeg ha. Noen drømmer er selvsagt enklere enn andre. Men ikke alle drømmer er altså ment å bli virkelighet. Jeg er heller ikke veldig skuffet over at jeg ikke ble flyvertinne. Og nå er jeg jo singel og kan finne meg en flykaptein (om jeg vil).

For én uke siden drømte jeg om jobb og kolleger. På mandag starter jeg i ny jobb. Jeg kan ikke få sagt det godt nok hvor godt dette føles. Noen er altså villig å prøve mine kunnskaper.

Når jeg valgte å flytte fra fjellet var det to gode grunner for det. Den ene grunnen var at jeg følte meg innesperret og hadde det vondt, den andre grunnen var at jeg trengte nye utfordringer, jeg trengte gjøre drastiske forandringer. Ta grep om livet. Jeg tok et halvårstudium innen juss og administrasjon i en stor og ny by.

Jeg har aldri drømt om å skrive en bok. Likevel ligger det et utkast på 340 sider på en minnepenn. Noen drømmer skapes ettersom man lever.

Jeg har gått egne veier så lenge jeg kan huske. Min beste venn bruker å si at jeg ikke er veldig A4. Det er heller ikke en drøm bruker jeg å svare. Han kjenner meg godt. Man kan vel ikke definere A4 sånn uten videre, og drømmen om mann, barn og hus har jeg jo levd. Jeg har sittet på sidelinjen og sett venner rundt meg skaffe seg karriere. Nå er de fleste av dem småbarnsforeldre og det er kanskje min tur å gjøre karriere. Spiller kanskje ingen rolle hvilken rekkefølge man gjør ting? Så lenge du oppfyller noen drømmer. Store som små.

Men uten drømmer, ville jeg ikke levd. Ville du? Det der med å streve etter noe. Oppnå noe og ikke minst streve for å oppnå noe.

Er jo på denne tiden av året drømmen om drømmemannen vokser seg stor inni meg. Men den drømmen er mer en fantasi. Eller kroppslige behov. Jeg ser kjærestepar overalt. Da er det greit å vite at det kommer en høst og en vinter der jeg er trygg på at jeg vil være alene. Så denne drømmen er løs og luftig, kommer kun på våren og fordufter til høsten.

På natten drømmer jeg riktignok mest. Jeg er en skikkelig drømmer. Masse farger og kleine hendelser. Jeg tør å påstå at jeg ikke skal forfølge én eneste av de drømmene. For alles sikkerhet.

Jeg drømmer om New York. Og jeg kan garantere at jeg kommer meg dit. Men den dagen jeg skal dit skal jeg ha en skikkelig reisekasse og jeg skal være der en måned. Hvorfor New York? For at det er en skitten storby med alt man kan ønske seg som urbant menneske. For de sure menneskene og for de høye husene. For den grove strukturen og kaoset. For den lille butikken som bare selger størrelse 37 i sko. For å sitte ned på en benk og se på mennesker. For å se om jeg kan finne én eneste stille plass. For å sitte på i en gul drosje. For å se en musikal og en fotballkamp. Jeg trekkes til det der enorme, rett og slett.

Jeg drømmer om å sove ute på en øy i Oslofjorden. Under åpen himmel. En drøm det sikkert ikke er veldig vanskelig å få til. Nesten gratis også. Sikkert livsfarlig. Blir vel spist opp av en ulv som har lagt på svøm. Ikke for det jeg har vært speider. Men det var en kristen speidergruppe og jeg er ikke akkurat på godfoten med Jesus og Gud og sånn. Så etter en krangel om hvorvidt bibelen var rent oppspinn, begynte jeg å lese til konfirmasjon for å få sannheten av en prest. Han kunne ikke gi den til meg så jeg sluttet. Jeg har aldri fått noen gode svar på hvorfor Jesus var den eneste som kunne trylle.

Så jeg skapte min egen sannhet. Man kan gjøre det. Men klart det er en liten drøm i meg som handler om å får noen store svar. Men det er mer en svevende drøm. Som ofte dukker opp når noen av barna har store spørsmål. At jeg skal kunne svare på alt.

Nå skal jeg nyte tanken på at det har ordnet seg for meg og fortsette å se Phantom of the Opera. En annen drøm er selvsagt å se den på Royal Albert Hall en gang. Det må jo bare skje.

Keep on dreaming!

Jeg følger som regel ikke opp den ene bloggen med den andre. Men etter innlegget om å være en ressurs har jeg fått mye å tenke på. Ikke det at jeg trengte mer å tenke på, men jeg trengte en dytt og det fikk jeg. Ser av mange kommentarer at enkelte føler de må analysere selve depresjonen. Og dette er jo egentlig bortkastet tid. For fakta er jo at jeg har vært deprimert og borte fra arbeidslivet. Jeg kan ikke spole det tilbake bare for at noen sier at det er bare tull og “ikke-eksisterende”. Meningen med bloggen var å få en dytt i riktig retning og det er synd noen av dere “Pekefingermennesker” bare må si noe. MEN! De aller fleste kommentarene er fantastisk inspirerende!

Og innlegget tok meg et skritt videre. Eller fem. I underkant av 30 000 mennesker har lest. Jeg har fått tilbakemeldinger på at mange setter pris på at jeg tok opp et sårt tema. Og jeg kan jo bare si at jeg var veldig nervøs når jeg gikk inn for å lese kommentarer. Klump i magen. For når bloggen havner på Lesernes VG må man regne med litt av hvert. Noen skrev  ”Jeg har nok stukket en pinne inn i vepsebolet her, men det er vel lovlig på en blogg.” Jeg kan jo svare deg med at jeg tror det er lovlig overalt. Tror ikke blogger har et spesielt lovverk.

Men nå vil jeg altså rette et takk, til dere som inspirerte meg med kommentarer. Til dere som delte deres egen historie. Som ga av seg selv. Dere skal vite at jeg setter enorm pris på det. At det at jeg turte skrive noe jeg virkelig ikke hadde lyst å legge ut faktisk ga gode resultater. Jeg er på NAV. Det er bare det at mine papirer ser ut til å havne nederst i en haug konstant. For at jeg er for dårlig å klage og mase. Jeg har jo holdt på med mitt, og laget min hverdag der jeg gjør noe fornuftig hver dag. En av de eldre damene jeg besøker innimellom mente på fulleste alvor at flere av de som er arbeidsledig burde være besøksvenn. Og kanskje har hun rett. Det er i alle fall givende. For begge parter.

Takk til dere som var litt kritiske uten å være stygge. Konstruktiv kritikk mottas med takk! Det var en god spark i baken! Fikk meg til å tenke at selv om jeg er aktiv, finnes det måter å være mer effektiv på. Til dere som lyver på CV’n.. Da er det ikke rart min CV ikke blir bra nok tenker jeg. “Alle gjør det” skrev noen. Så da kan jeg enkelt og greit fortelle om mitt eget hull på CV’n og runde av med, men jeg lyver i alle fall ikke for dere.

Mens noen leste av teksten at jeg var lat og ville fortsette være det, leste andre at jeg hadde initiativ og virkelig lyst å jobbe. Faktisk så mye initiativ at på mandag skal jeg snakke med en mann angående et jobb. Jeg forteller ikke mer nå, men jeg ville bare føre litt lys over at mennesker er ulike og at det veldig ofte er leseren som gjør bloggen. Basert på egne opplevelser tolker man en tekst som det passer en.

Det var flest av de gode, gjennomtenkte kommentarene. Jeg satt igjen med et smil. Det er fantastisk mye erfaring og kunnskap der ute og at en blogg kan løfte deg såpass er flott! Jeg vet også at mange er i min situasjon og har fått god hjelp av kommentarene. NAV burde ha “inspirasjonsblogger” på hjemmesidene sine. Der man kan samles over et tema og hjelpe hverandre.

Kommentarene kommer fra mennesker som selv har vært syke. Fra arbeidsgivere som har ulike erfaringer. Et sted sto det ” .. det finnes så mange mennesker som bare vil jobbe litt, for å så kunne motta trygd igjen”. Og selvfølgelig ødelegger det for de som da vil jobbe resten av tiden før de blir pensjonister.

Jeg har vært yrkesaktiv siden jeg var tyve. Jeg har betalt min skatt. Jeg betaler skatt idag også. Av den trygda jeg får. Systemet NAV er til for å hjelpe. Og jeg har om ikke annet fått økonomisk hjelp. Vi bor i et godt land.

Og jeg. Jeg har nå fått konkrete forslag og har utifra kommentarer laget meg en god prioriteringsliste. En håndfast plan. Som jeg evner å ta med på NAV. Jeg har lest nøye. Tenkt og tatt til meg. Jeg sitter med en god magefølelse. Man går litt i stå når man går hjemme. Da er det godt at man kan få input av andre.

Så takk.

Jeg tilhører ingen minoritetsgruppe. Jeg tilhører en enorm gruppe mennesker som har vært deprimert og har slitt mye for å komme seg tilbake. Om jeg føler meg som en resurs i samfunnet? Nei. Selv om jeg gjør ting for andre mennesker så er det noe som mangler. Jeg sitter på god kompetanse i et yrke jeg ikke har mulighet å fortsette i og jeg føler meg litt utenfor samfunnet. Og jeg sitter ikke på baken og venter på at NAV skal hjelpe meg. Jeg søker jobber og engasjerer meg i samfunnet gjennom politikk og det å ta vare på de som er svakere stilt enn meg. Men jeg føler ikke at jeg har en reell funksjon. 

Jeg er en overlever. Det finnes de som bedre trenger hjelp å bli dyttet ut i arbeidslivet. Minoritetskvinner for eksempel. At ordet NAV er som djevelhorn i pannen for potensielle arbeidsgivere er det ingen som snakker om. Nå kan dere bare misforstå. Om dere vil. Men jeg begynner å bli lei. Jeg vil også være en ressurs.

Min CV er helt ok. Referansene mer enn bra nok. Hver søknad blir gjennomgått av meg og minst et menneske til. Jeg skriver individuelle søknader til hver jobb. Jeg anpasser min CV. Jeg ringer om det er spørsmål. Men så kommer det da. Hva har du gjort i det siste? Hvorfor mangler det noen år i yrkeslivet? Og ja. Jeg kunne godt forklart. Jeg sier også at jeg nå er frisk,rask og aktiv. Jeg kan fortelle om mitt engasjement for de som trenger støtte i hverdagen. Men, jeg har altså ikke vært yrkesaktiv. Og forbi det, er det få, om noen arbeidsgivere som har lyst å se. ” Du kan jo bli syk igjen”. Så det stopper der. Og hva gjør man da? Hva er da neste skritt?

Dette er et problem. Eller. Jeg kan gjøre det til et.Eller, jeg kan prøve å finne løsninger. Hvilket er en av mine sterke sider til vanlig. Men nå er jeg litt tom? Og så er det litt skam i det å være 35, uten jobb og en reell funksjon i samfunnet. Jeg savner kolleger, ferietid, en gretten sjef. Lunsjpauser og slitne fredager. Og jeg som bestandig har ordnet opp i ting selv begynner altså å føle meg motløs og kanskje litt skuffet. Og litt redd jeg skal falle tilbake i gamle spor.

For å finne ut hva som er galt, må jeg altså analysere det jeg ikke får til. Jeg kunne gått på NAV. Satt meg der med furtefjes og kreve hjelp. Det er kanskje der det ligger. Litt stolthet?

Hver gang jeg snakker om dette med mamma, forteller hun meg historien om da jeg var fire år og hadde fått nye ski. Vi bodde i Tromsø da og det var fire meter snø ute (snømengden øker som regel etter hver gang historien repeteres). Jeg staket avgårde på ustødige bein. Og selvfølgelig ramlet jeg. Jeg lå å kavet i snøen og mor kom ut. – Skal hjelpe deg opp jeg. – NEI! Jeg kan selv!! Så der lå jeg. Prøvde og prøvde, ramlet igjen. Og tok i på nytt. Staver og ski og lille Elisabeth. Og tilslutt, kom jeg meg opp. Og satte utfor igjen. 

Dette er en historie som er meg. Det er slik jeg fungerer. Så at dette er et uoverkommelig problem, nekter jeg bare å tro! Derfor skriver jeg denne bloggen. Derfor føler jeg at jeg må ta noen grep. Jeg vil ikke sveve gjennom livet jeg er nødt å gjøre noe. Jeg håper og tror det finnes fler der ute som har vært der jeg er nå og kommet seg videre. Og siden jeg har skrevet mye for å hjelpe de som er der jeg var i sin tid, tenkte jeg at kanskje er det noen der ute som kan dytte meg i riktig retning.

Ta bloggen for eksempel. Jeg fikk klar beskjed at jeg ikke burde fortelle at jeg blogger. Det er nedtur for en hver arbeidsgiver. Så da fornekter jeg det som faktisk betyr noe for meg i livet. Jeg bør unngå ordene NAV og syk i søknader. Jeg må tørre å fortelle om mine gode resultater på skolen. Jeg må selge meg selv og være ivrig på en tilbakeholden måte (?). Jeg kan google “søke jobb” og få opp tusen tips. Men det fungerer altså ikke. Jeg gjør enten noe grunnleggende feil, eller så er jeg ikke attraktiv nok. Vikarbyråer har jeg heller ikke klart å få foten inn på. Alle vil vite hva jeg har gjort siden 2009. ALLE!

Jeg syns ikke en gang det er trivelig å skrive denne bloggen. Men jeg er mer redd for å bli deprimert igjen om jeg ikke får til noe av det jeg prøver på. Jeg er redd det slår meg ned. Selv om jeg er sterk idag. Det å ikke føle seg som en resurs er rett og slett en ekkel følelse. Faktisk, tror jeg at jeg skjemmes over eget liv. Jeg har det godt på mange måter men det at man ikke har en funksjon er litt skamfullt? Jeg vet at jeg ofte tar opp temaer ikke alle tør å snakke om. Og idag, tar jeg opp et tema, jeg ikke liker å snakke om. At jeg hver gang noen spør Hva jobber du med, får lyst å lyve. Men jeg velger å nevne det jeg faktisk gjør. Enda det er frivillig jobb.

Jeg er min eneste begrensning hørte jeg for litt siden. Så jeg må tenke alternativt. Nå føler jeg meg som en snylter selv om jeg vet jeg sitter på enorme ressurser, som ingen trenger.

Litt frustrert tankerekke idag. Nå går jeg ut i solen. Pleier å bli glad av det.